Nabovarsels serie på artikler og meninger fra forskjellige mennesker i Bergen fortsetter. Denne gangen er turen kommet til Håvard Ringen; skribent. Han har skrevet for blad som ENO, Natt & Dag, Ekko, Bylarm, Øya og Fan Fanzine. I det som må karakteriseres som den mest ambisiøse teksten til nå, skriver Ringen litt om hva han mente 2010 handlet om:

Et velmenende forsøk på å oppsummere 2010

Av Håvard Ringen

Nummer en. Kanye West og James Murphy: Det virker kanskje ikke helt selvsagt å nevne disse mennene i samme slengen. Men det er det. I kraft av sine to prosjekter fra 2010, som hver for seg er fryktelig forskjellige, men samtidig er like fryktelig like. Forskjellene er ikke verdt å ta tak i, de bør være åpenbare for alle som har evnen til å skille fargen blå fra rød, eller følelsen av kulde fra den av varme. Likhetene derimot, som virkelig er interessante, er kanskje ikke like åpenbare.

Selvfølgelig handler det om å lage god musikk her, fantastisk musikk faktisk, men det er under overflaten det blir interessant. Kort fortalt handler begges prosjekt om å bryte ned avstanden mellom publikum og utøver ved å mer eller mindre delikat utlevere livene sine. Ærlighet varer som kjent alltid lengst, og Kanye og Murphy er hundre prosent ærlige. Det å ha lyttet på deres plater har føltes som om en har fått ta del i noe en ellers ikke får oppleve, det har vært som å sette seg ned med en gammel venn, hvorpå denne har åpnet et par øl og sett deg dypt inn i øynene og sagt: «Faen altså, det har skjedd en del ting siden sist. Sett deg ned, så skal jeg fylle deg inn.»

Kanye har klart mesterstykket å prestere og fremstille en av de mest ridikuløse livsstilene som noe den mest mundane norske musikkentusiast uten vanskeligheter kan gjenkjenne, og til og med forstå. Han har tatt en avstand som i utgangspunktet skulle være unedbrytbar og tilintetgjort den i løpet av noen få tekstrader. Kanye sier ting som: «Sent this bitch a picture of my dick, I don’t know what it is with females, but I’m not to good with that shit». Og jeg tenker at jeg vet akkurat hvordan det der er, selv om jeg ikke sender rundt bilder av penisen min, men jeg føler ham virkelig, og avstanden er fullstendig fjernet. Det er morsomt, men med en sylskarp og veldig dyptpløyende brodd intakt. Når man i tillegg plusser på i ligningen at Kanye har fått med seg et kobbel av fantastiske gjesterappere, at produksjonen er i særklasse, at plata i ordets riktigste forstand er grenseoverskridende (det er ikke bare en fantastisk hip hop-plate, men en like fantastisk pop-plate) og Nicki Minaj, som lirer av seg årets beste vers, så er det vanskelig å karakterisere denne plata som noe annet enn et moderne mesterverk.

Så var det James da. (Jeg omtaler dem begge med fornavn, for det er i det faktum at dét føles naturlig at genialiteten deres ligger). Avstanden James fjerner mellom lytteren og hans verden er ikke like stor som for Kanye, men for alle som ikke er hipstere på en fixed gear bosatt i Williamsburg er den fortsatt betydelig. Dette er ikke noe nytt for James, hele karrieren sin har han gjort et poeng i å kommentere på sin egen eksistens, og samtidig utlevere, poengtere og til tider latterliggjøre seg selv og sine likemenn. “I spent my whole life wanting to be cool… but I’ve come to realize that coolness doesn’t exist the way I once assumed,” sa James i et intervju med The Guardian. Og det er på mange måter dette sentimentet han tar et oppgjør med, eller artikulerer på «This Is Happening». Poenget er at enkelte er kule fordi de prøver, fordi de fanger opp et zeitgeist, eller de har flaks. James er kul fordi han transenderer alt det der, enten han vil eller ei. For ham handler det om kjærlighet til musikk, og det er noe man ikke kan knocke. Bare ta autonomien som ligger i en låt som «You Wanted A Hit»: det finnes vel få tydeligere artikulasjoner av at dette er noe som gjøres på basis av kjærlighet. Det er slik James er i stand til, som Pitchfork puttet det: «he’s flipped the system and become the embodiment of coolness».

I tillegg er det en sårhet tilstede på «This Is Happening» som bare tidvis har vist seg i LCDs musikk tidligere. Og det er denne sårheten som virkelig sender meg over kanten. «Everybody’s getting older, this truly is the end of an era», crooner James på åpningssporet, og jeg tenker på at alle rundt meg flytter fra byen, gjør seg ferdig med utdannelsen, kjøper leiligheter og vokser sånn inni helvete opp. Så selv om James kommenterer på fullstendig andre ting enn mitt liv, så har det plutselig en direkte relevans. Nå, jeg kunne fortsatt i evigheter, men jeg tror jeg gir meg med førsteplassen her.

Nummer to. http://oddfuture.tumblr.com/. Man trenger musikk som er ærlig, som gjør at lytteren tenker at dette er meg, denne musikken snakker mitt språk, uttrykker seg på vegne av meg og artikulerer akkurat hva jeg føler om livet, om verdens tilstand. Men andre ganger må man rømme, andre ganger trenger man ren og skjær entusiasme, man trenger å kjenne blodet boble av glede over hvor engasjerende musikken man lytter til er. I 2010 har jeg trengt OddFutureWolfGangKillThemAll.

For en som strengt tatt ikke er sykt opptatt av hip-hop, var 2010 et strålende år. Jeg kan bare forestille meg hvordan det var for entusiaster. Jeg ble vel tipset om Odd Future en eller annen gang tidlig på høsten, det var ENO-general Kydland som pirket meg i siden og antydet at det kanskje var en god idé å sjekke ut tumblr’en deres. Og inni hælvete for en god idé! Odd Future er et vannvittig overflødighetshorn fylt med en masse hating, prepubertale (u)gjerninger, rap, skating, trash-estetikk og fast food.

Odd Future er et stort hip hop kollektiv fra California, alderen deres spenner mellom 16-19 år. Deres de facto leder er den 19-årige filmstudenten Tyler The Creator. En kar som ikke egentlig liker hip hop, bortsett fra Eminem og Wacka Flocka Flame, og som heller lister artister som Liars og Animal Collective som inspirasjonskilder, og som rapper om nazier, zombier og om å ete ut Miley Cirus.

Mye av friskheten til Odd Future kommer fra hvor skitne de er, og hvor vannvittig morsomt det er.
Det er selvfølgelig barnslig, men linjer som: «Gonna change my name to Uncle Phil cause every girl I fuck it’s always against her will» og «Lost my erection then found it again in an agressive nun», knekker meg fullstendig opp. Og det er bare toppen av isberget, hos Odd Future kommer gullkornene på løpende bånd.

Men det er ikke dette som gjør de til 2010s nest beste musikalske opplevelse. Det er tosidigheten til gutta. Til tross for sin grovhet, så er det unektelig fryktelig intelligente. De blander gjerne tekstrader om å komme i kjeften til bestemødre med referanser til amerikanske borgerrettsforkjempere, eller analsex på dassen med utleveringer rundt det å vokse opp uten en farsfigur. De er følsomme også ser du. Også har du produksjonen. Som er fullstendig weeded out, ofte veldig skrudd, men også veldig ofte sykelig fengende. Alt sitter liksom med Odd Future: estetikken, lyden, skatingen og alderen. Sjekk ut tumblr’en umiddelbart – det ligger en bråte med mix-tapes ute.

Nummer tre. Den mest spilte sangen på min iTunes fra 2010, her kommer det ærlige eksempelet:
Silje Nes med «The Glass Harp». Plata til Nes var helt grei, en sterk firer / svak femmer. Men det var to låter på den, som stod seg ut. Ikke bare på plata, men i 2010. Den ene var «Ruby Red», som kanskje er finest, men litt for enkel. Også denne da, «The Glass Harp». Det er egentlig også en enkel låt, Nes’ musikk er ofte dét, men hun kompliserer den med nydelige arrangementer og ganske delikat bakgrunnsbråk. Den virkelige genistreken i denne låten ligger imidlertid i en absolutt hjerteskjærende detalj helt mot slutten. Frem til det er ca 40 sek igjen har låten bare vært skikkelig fin, men så skjer det: Silje Nes går inn i en slags parafrasering av «Letters To Elise» i melodien, og det er så delikat og så vakkert, gråtevakkert! Silje Nes må dermed også ta på seg skylden for at den plata jeg har hørt mest på i 2010, i sin helhet, er Disintegration. Hun og omgivelsene.

Nummer fire. How To Dress Well. Her har du symbiosen av to ting som virkelig står hjertet mitt nært: lyden av å ha hørt mye på, og latt seg inspirere av, Animal Collective, og kommersiell r’n’b.
Grøtet sammen i ei tykk, tykk smørje.

How To Dress Well er hjertebarnet til psykologistudenten Tom Krell, som splitter tiden sin mellom Køln og (sjokkerende nok) Brooklyn. Og han elsker virkelig r’n’b. Ikke på den måten den gjengse indie-artist sier han digger den siste plata til The-Dream fordi det siste han vil er å virke for tilpasset det bildet alle andre har av ham. Her snakker vi inngående elsk, dyptpløyende kjærlighet og en utrolig imponerende forståelse for hva som gjør sjangeren elskverdig.

Men selv om Krel åpenbart er i stand til å skrive rett-frem nydelige r’n’b-låter, så begrenser han seg ikke til det. Produksjonene hans er istedet noe utenomjordisk og eterisk. Hans fantastiske melodi-sensibilitet pakker han inn i sonisk ambiens, knitrende støy og masser av avstand. Han skaper noe av det samme sentimentet som Burial gjorde på sin plate. Da var prosjektet å gjenskape lyden av å stå utenfor klubben halv fem om natten; her er følelsen mer å stå i en tom lagerbygning midt på natten i ghettoen mens det blastes R Kelly-ballader fra nabobygningen. Det er virkelig en ganske spesiell opplevelse å lytte til.

Tom Krel elsker nestemann på lista.

Nummer fem. Dj Nate – «What A Night». Denne låten er ganske enkelt den beste låten fra 2010. Det er fristende å gi seg med det sentimentet, simpelthen fordi det burde holde. Men det skal jeg ikke. Den ble nevnt i en bisetning i en Guardian-artikkel jeg leste i november en gang, og siden det har jeg hørt den minst én gang daglig, helst flere ganger. Den har enkelt og greit vært årets musikalske crack: jeg har måttet ha min fix.

Dj Nate er en nittenåring fra Chicago, som står i spissen for en ny type dansemusikk som strømmer ut fra byen. Guttungen har blitt omfavnet av Planet Mu, som virkelig har lagt sin elsk på hele denne nye Chicago-scenen. Footwurkin’ heter denne scenen, som egentlig er en form for dansing, derivert fra breakdancing, men hvor håndbevegelser ikke er foretrukket, heller ikke nevneverdig akrobatikk, derimot settes fokuset på frenetisk fotarbeid, fryktelig imponerende sådan. (Søk footwurkin’ eller footworking på youtube). Den musikken det danses til her er Dj Nate en av gallionsfigurene for. Det som kjennetegner musikken er et tempo på rundt 160 bpm, sampling av ofte uventede populærmusikalske kilder og en stor arv til ghetto-housen. Men det er mye mer delikat enn musikk laget utelukkende for dansegrunner pleier å være.

Nok om opphavet, «What A Night» har lite med scenen den steg ut fra å gjøre. Dette er baby makin’ music. «Shorty spend the night, I’m gonna make it right» er mantraet som driver «What A Night» fremover, og det blir levert på så nydelig vis at jeg får litt lyst å ligge med unge Nate. Låtens melodi er øm og romantisk, og selv om Nate ikke har verdens beste stemme, så leverer han budskapet sitt med en deilig overbevisning og en overbevisende insistering. I tillegg er låten rar, den bare går og går, og det er vanskelig å analysere den, vanskelig å skille vers fra refreng. Det er mer som én lang tekstrad hvor Nate prøver å overbevise sin flamme om at hans hjem er det beste stedet for henne denne kvelden. Detaljen med hvordan han overdubber seg selv gjennom låten er også verdt å merke seg, hvordan han legger én stemme over og én under, er ganske deilig. Noen spør om Dj Nate er den nye Dj Assault, jeg lurer på om Dj Nate er den nye Luther Vandross.