2016… nok en sommer uten idiosynkratiske sommerhits. Joda: Justin Timberlakes “Can’t Stop The Feeling”, fra soundtracket til en animasjonsfilm, er grei nok (den er for øvrig ikke engang den beste animasjonsfilm-sommerhiten de siste årene). Dog mangler den liksom noe… x-faktor, en personlig vri, på toppen av dyktig håndverk. Justin Timberlake er flink nok han, med sin skolerte og karakteristiske stemme, men årets sommerhit kunne like gjerne vært fremført av The Weeknd eller Nick Jonas. Det er en grei låt som trengte en kjent stemme og høres ut som en grei låt som trengte en kjent stemme. Så når jeg bruker ordet idiosynkratisk, mener jeg ikke at sommerhits bør komme fra det alternative musikkmiljøet, eller være eksperimentell i stedet for folkelig catchy: Ordet betyr, i sin enkelhet, noe som er egenartet eller noe som kun gjelder for det som omtales… dette er vagt, men vi bruker det her når det er såpass beskrivende for et fenomen av en sommerhit som feirer 20 år i dag: “Wannabe” av Spice Girls.

De fleste av de som forviller seg inn på Nabovarsel sine nettsider er, tror vi, gamle nok til å huske hvor gedigent Spice Girls var i sin tid. TV2 var dumme nok til å lansere konseptet “Småstjerner” i 1997, året etter “Wannabe”. Jeg liker å se for meg at det var programleder Jahn Teigen som måtte se gjennom VHS-kassettene, flere tusen av dem må ha vært Spice Girls-etterlignere fra hver eneste kommune i Norge. Girl Power, en spillefilm (med Bob Hoskins!) og enorme verdensturnéer. Dårlige kopier. Ok kopier. Victoria Beckham. I Turn To You.

Var Spice Girls samlebånd gjort riktig? Svaret er… nei. Spice Girls var, i noen få herlige år, samlebånd gjort helt feil. Managementet bestod av Bob og Chris Herbert, en far-og-sønn-duo som hadde liten erfaring i britisk musikkbransje og med kun Manchester-baserte Nigel Martin Smith (som skapte Take That) og PWE (Pete Waterman, som sto bak Kylie Minogues første album) som rollemodeller. De første årene var preget av rot. Emma Bunton (eh… Baby Spice) var ikke med fra begynnelsen av: Hun erstattet Michelle Stephenson. Kontrakten virket utydelig, om den var der i det hele tatt. Sangene de spilte inn, blant annet en cover av “Signed, Sealed, Delivered” var en miks av pop-klassikere av barnesanger (navnet Spice kom først etter en poplåt rettet mot de yngste som het “Sugar and Spice”). I 1994 bestemmer jentene for å ta større kontroll selv og begynner å sette sammen små showcase-konserter for bransjefolk: Plateselskap, produsenter, agenter, managere, til de endelig nådde Simon Fuller og fikk kontrakt med hans selskap. For å være på den sikre siden så brøt de seg inn på kontoret til sine eks-managere og stakk av med innspillingene de hadde gjort. Fuller, på sin side, var en legende i britisk musikkbransje. Allerede i 1981 fikk han en mektig posisjon ved å signere en ung artist med navnet Madonna til Chrysalis, hvor han jobbet på den tiden som A&R. Da Spice Girls banket på døren var han opptatt som manageren til Annie Lennox og Cathy Dennis.

Prosjektet blir gjort på en måte hvor medlemmene i Spice Girls styrer opplegget selv, så bruker Fuller sine kontakter til å sende dem til rett sted. Så når “Wannabe” ender opp med å bli deres førstevalg som første singel ut, med en enkel video, er planen å ha en forsiktig premiere på et greit nok musikkvideoprogram: Et kompromiss siden medlemmene i Spice Girls insisterte på at dette skulle være første låt ut. Plateselskapet Virgin ville mye heller ha den mer tradisjonelle “Say You’ll Be There”. Dermed ble det en premiere på den spesialiserte TV-kanalen The Box. Kanalen — og plateselskapet — skjønte ikke hva som traff dem. Videoen ble en sensasjon og gikk rett inn på topplistene. Først på tredjeplass, så opp til førsteplass i den britiske hitlisten, etter hvert som det gikk opp for alle involverte hvilken sensasjon som lå foran dem.

Det er noe vanskelig, kanskje etterpåklokt, angående dette med hva det var som funket med “Wannabe” på et musikalsk plan. Spesielt ettersom Spice Girls både i praksis og på papiret fremstår som barnslig, tøysete og som produkt av hyperkapitalistisk markedstenkning. Det kan man ikke overse, heller. Dog er det fullt mulig for en gruppe (+ produsenter og kreative samarbeidspartnere) med pop-ambisjoner å tenke Bananarama, Neneh Cherry, Deee-Lite og Shampoo. Låten er rotete, masete og til tider direkte meningsløs (adjektiv jeg like gjerne kan bruke om Deerhoof). Jeg syns refrenget er litt svakt, men har ingen problemer med å høre at enkeltheten fenger. Så det jeg lurer på er om det ikke er videoen som best eksemplifiserer hvorfor det er verdt å feire låten 20 år etter. Skutt i et såkalt one-take, så krasjer Spice Girls en snobbete bohem-fest i St. Pancras i London. Videoen er kaotisk, upassende og en nærmest banal metafor for hva medlemmene ønsket å representere. Jeg hater å bruke ordet dionysisk. Jeg bare nevner det.

Bruken av artistene jeg lister opp som referanser er ikke tatt ut av det blå og heller ikke min synsing. De er hentet fra Wikipedias samling av anmeldelser som dukket opp da Spice Girls ble introdusert for det britiske musikkmarkedet. Det er bare å klikke seg inn og lese om den blandede mottagelsen. Det er bare ikke en radikal tanke å se på musikalsk kvalitet og popkulturelt bidrag som uatskillelige fra hverandre. På sett og vis er “Wannabe” det som kan skje når musikk, bandbiografi og video går opp i en høyere enhet og jeg lurer på om ikke denne tiden er forbi: Kanskje mangelen på merkverdige sommerhits har noe å gjøre med at barn ikke benker seg foran TV-en for å se på nye hits lengre. Det er godt mulig at “det var bedre før”, men den samme endringen i medielandskapet som har ødelagt mainstream-pop, den som tidligere gav oss Blur, Spice Girls og, kremt, Radiohead, har også gitt oss Skepta, Rae Sremmurd og Grimes — og revitalisert Beyonce.

Jeg har alltid mistenkt at publikum, når det virkelig kommer til stykket, har et bullshitfilter som skiller mellom mainstream pop som kommer fra et ordentlig perspektiv, som har noe på hjertet, og ren og skjær konstruksjon med profitt i mente. Jeg har tidligere skrevet om Iggy Azalea og hvordan hun forsvant under tyngden av sin egen påtatthet. Historien er full av hitlister med navn, band og “Idoler’s got talent” som vi aldri vil se igjen. Enten det er noe så mundant som en ung jente med navn Britney Spears som ber plateselskapet om å forkaste en tegneserie-video av “… Baby One More Time” og heller lage hennes eget konsept basert på high school-komedier (hun kom selv med det ikoniske skoleuniform-klærne) eller en canadier som synger depressive sanger like mye som han rapper om hvor kjipt det er å være berømt: Mitt inntrykk fortsetter å være at det er nettopp det idiosynkratiske vi ønsker fra de som skal bli noe mer enn berømte eller populære i femten minutter: Du må ha noe som kan diskuteres, noe større enn bare musikken og bildene. Noe så rart, men appellerende, at det er verdt å snakke om, 20 år senere.

P.S. Kan du komme på et eneste annet jenteband (sammensatt av andre) som funket både på papiret og i praksis? Etter mye om og men har vi kommet frem til at All Saints var det nærmeste vi kom.