I kjølvannet av Boards of Canada og deres likesinnede har nostalgiske analogfetisjister skutt opp som paddehatter. Få av disse har klart å omsette denne gammelmodige lydpalletten i noe mer enn intetsigende musikk. Ved første øyekast kan det se ut som om svenske 1991/MCMXCI/Axel Backman føyer seg inn i denne rekken av tilbakeskuende retrosynthesister, men det tar ikke lang tid før man innser at dette er lofi gjort riktig. Backman virker å være et ektefødt barn av internettalderen med alt det medfører av eklektisk smak og dekonstruerende impulser.
Backmans første utgivelse, EPen HighTech HighLife, kom ut på kassettutgiveren OpalTapes i fjor. Nettopp kassettformatet sier mye om hvordan musikken høres ut: innesperret på et smalt frekvensområde mellom ytterpunktene teknologien avgrenser. Å gi ut musikk på kassett i 2013 kan virke som villet obskuritet, men det er noe med lekenheten i et format der smurfeversjonen av en sang bare er en spoleknapp unna som passer bra med innholdet. Ikke med det sagt at 1991s musikk er spesielt lystig, heller melankolsk og drømmende, men en uærbødig lek med tradisjoner er merkbar.
Dette er musikk som helst vil inn i ørene dine via hodetelefoner: dype paneffekter snurrer melodiene rundt lytteren i seige sirkler mens en lett sky av støy hyller det hele inn. Stemningen er innadvent og føles mest som en opplevelse for en person om gangen. Denne tilbakelente og svevende stilen står ofte i fare for å skli over i utilfredstillende bakgrunnstøy, men holder seg hovedsaklig på rett side av denne linjen. Regulate er sporet som i størst grad lykkes med å frigjøre seg fra søvngjengeriet, der en halvveis forståelig stemme snakker om immaterielle rettigheter i en digital verden mens den dukker opp og ned i en analog suppe.
Det selvtitulerte debutalbumet holder seg i samme omtrentlige form som HighTech High Life, men er ikke lenger fornøyd med å lage statiske synthskyer. Åpningssporet Reborn Ice Horn kan ses som et manifest, der Backman vrir den korte melodiløkken inn i særdeles anstrengte former med ekstreme tapeeffekter. Han demonstrerer slik sin villighet til å ta lofiklisjeer til sine logiske endepunkt. Forvrengingen gir kosmiske Fabric of Space og Distortion of Time ankerfester som plasserer dem mer på linje med Carl Sagan med en planetmodell i hånden enn Sandra Bullock flyvende gjennom rommet i 3D. Med sangtitler som Tangerine Lidl er det ingen tvil om at Backman er åpen om sine inspirasjonskilder, men på 1991 lykkes han i å grave ut sin egen nisje på en tettbefolket scene.
Der 1991 signaliserte en dreining utover og bydde på musikk som i større grad grep fatt i lytteren, er steget tatt helt ut med Backmans neste utgivelse Skogen, Flickan och Flaskan. Her forandres referansepunktene fra Boards of Canada og tidlig Oneohtrix Point Never til Regis og aggressiv tekno. 1991 blir til MCMXCI for å understreke overgangen. På tross av dette store hoppet i stil er det samme skråblikket som på tidligere utgivelser gjenkjennbart. Der mye tekno av denne typen gir assosiasjoner til velsmurte maskiner som effektivt produserer industrielle rytmer, er Skogen, Flickan och Flaskan en mye løsere samling konstruksjoner med en tydelig primat bak spakene. Intensiteten er bevart: det føles fortsatt mulig å miste en arm når alle stemplene går, men sporene føles spilt på en helt annen måte enn rett fram looptekno. Som en fuskende motor bommer de noen ganger på takten, eller snubler i sin egen iver etter å slå inn fjeset ditt. Akkurat denne fandenivoldskheten gjorde Skogen til et av 2013s beste album nesten før året var begynt og gjør at jeg gleder meg stort til det neste som kommer fra den allsidige svensken.
