Blade Runner, estetikken og musikken.
Så var det søndag, en perfekt dag for å slappe av og se en film. Min filmanbefaling denne søndagen er Blade Runner.
I en ikke så fjern fremtid, nærmere bestemt i år 2019 har teknologien kommet så langt at menneske og maskin er uadskillelige fra hverandre, i hvert fall på utsiden. Robotene, også kalt replikanter, overgår mennesker i både styrke og intelligens, noe som gjør dem perfekte for arbeid som anses som for farlig og tungt for mennesker. Denne utviklingen kommer ikke uten sine problemer. Robotene er så effektive at de etter hvert utvikler emosjoner, fri vilje og blir i stand til å reflektere over sin egen eksistens. Enkelte av dem rømmer derfor fra koloniene for å søke andre mål. Det er da en gruppe kalt Blade Runners blir ansvarlige for å spore dem opp og terminere dem. Filmen følger en slik Blade Runner med navn Deckard. Han får i oppdrag å spore opp en gruppe farlige Replikanter som har rømt fra en av jordens ytre kolonier og vendt tilbake til Jorden, som er ulovlig for Replikanter å oppholde seg på.
Filmen står igjen mange år senere som en stor inspirasjonskilde for mange både i sitt visuelle uttrykk, men er også en stor kilde til inspirasjon med sitt karakteristiske lydspor. Filmen har en et veldig karakteristisk utrykk, det er preget av drømmeaktige bilder, med mye bruk av røyk aksentuert av kreativ lyssetting. Et eksempel på en musikkvideo fra nyere tid inspirert av dette uttrykket finner vi hos Com Truise, en New York basert electronica artist som spiller på Radar festival i Bergen Lørdag 13 Juli. Han lager 80-talls inspirert synthmusikk, og har blant annet gitt ut remixer av både Twin Shadow og Daft Punk. Musikkvideoen til Brokendate inneholder en del visuelle referanser til Blade Runner.
Referanser til Blade Runners lydspor finner en blant annet hos Kuedo. På hans album Severant fra 2011 blander han synth-lyder som høres ut som om de er inspirert av Blade Runners lydspor med hip hop beats fra de amerikanske Sørstatene. Låten hans Flight Path sampler End Titles fra Blade Runner og gir dem en interessant vri.
Helt til slutt, nå som Zomby akuratt har gitt ut et nytt album kan det være på tide å trekke frem Tears in the Rain fra hans første album Where Were U in 92? Hvor Zomby sampler Rutger Hauers fantastiske monolog: God film!
