Knapt noe land har en like lang og kulturelt viktig tradisjon for piratradio som Storbrittania. Fra de maritime piratene på 60-tallet, via jungle- og rave-eksplosjonen på 90-tallet, til senere tiders grime har disse stasjonene vært en essensiell del av den rike musikkulturen i det relativt lille landet. Den vedvarende fascinasjonen for britisk piratradio kan kanskje anklages for å være anakronistisk på et tidspunkt der internett har overtatt som sentral promoterings- og distribusjonsarena, men det er noe med den direktesendte energien strålt ut fra improviserte studioer via antenner på taket av høyblokker rundt omkring i de grå britiske storbyene som unektelig gir dette mediet et fortrinn over soundcloud-mikser, podcaster og strømmetjenester.

På samme måte som på internett, har portvokterne gått planken i piratradiosammenheng. Men i motsetning til på internett, er det fremdeles formidable hindre i veien for å kunne få kringkaste på FM-båndet: De selvlagde sender- og antennesystemene som plasseres på de i utgangspunktet utilgjengelige høydedragene i metropolen er konstant i fare for å bli fjernet av øvrigheten, og faren for straffeforfølgelse er reell. Hvor langt piratene er villig til å strekke seg for å holde seg på luften illustreres ved denne anekdoten fra Kool FMs (en av de viktigste jungle-stasjonene på 90-tallet) Eastman:

“Us, [Weekend] Rush and Defection had our aerials and rigs together. We were getting whacked by the DTI [Department of Trade and Industry] so much, we got an empty flat on the 20th floor, blocked it up with concrete filled with girders and iron bars and left our rigs in it. We put a metal door on, then a front door and climbed up the side of the building. Our Smurf, Colin Diser from Rush and Miley from Defection would just jump over the roof and climb on the balconies.”

Denne dedikasjonen var en ytterligere grunn for autoritetspersoner å møte piratene med mistanke. Som denne dokumentaren viser  var det rett og slett umulig for disse å se for seg at noen ville gå til disse lengdene uten å tjene penger på det. Konspirasjonsteoriene om narkotikanettverk og organisert kriminalitet stemmer imidlertid dårlig overens med den utbredte joggebukse- og kompaktbil-stilen blant menneskene bak radiostasjonene.

Denne relaterbare stilen deles også av DJ Slimzee, som nylig har fått en knapp halvtime grovkornet film viet sin sjørøverhistorie av dokumentaristen Rollo Jackson. Slimzee (også kjent som Dean Fullman) var med på å grunnlegge stasjonen Rinse FM i 1994. Denne stasjonen (som nå har blitt en lovlig stasjon) spilte en viktig rolle i utviklingen av grime rundt årtusenskiftet, en rolle som bl.a. har blitt anerkjent ved at Fullman har Dizzee Rascals gullplate for Boy in Da Corner. For sin radioinnsats fikk Fullman ellers en ASBO (Anti-Social Behavior Order) som gjorde det kriminielt for ham å oppholde seg på taket til bygninger over 4 etasjer. Det som virker å ha virkelig gått inn på ham var imidlertid grimes periode med stagnasjon og manglende popularitet som sammenfalt med ASBOen.

Heldigvis slutter ikke historien der. Både grime og Slimzee er tilbake, og Rollo Jacksons Slimzee’s Going On Terrible anbefales hjertelig.