Simon Reynolds: on the Hardcore Continuum

Podcast: Play in new window | Download

Subscribe: Apple Podcasts | RSS | More

The End i London

I samarbeid med magasinet The Wire (som er et meget bra magasin) har FACT satt sammen noen presentasjoner, Q&A og workshops med flere av de mest interessante tenkerne, musikere og skribenter i den elektroniske musikken i dag. Et av høydepunktene er Simon Reynolds sin presentasjon av en teori han kaller for the hardcore-continuum. Det viktige med denne teorien, spesielt for Simon Reynolds, er å påpeke at det har pågått en konstant musikalsk utvikling i London, helt siden slutten av 80-tallet til i dag, i stedet for denne idéen om “musikalske revolusjoner” som er hva musikkjournalister pleier å forklare nye sjangre med.

I det hele er presentasjon noe tørr, men severdig for de som vier tid til sjangrene som omtales, hvilket er rave, hardcore, drum & bass / jungle, funky, grime og dubstep. Flere av artistene og plateselskapene er pensum; Shut Up And Dance, Rebel MC, Ragga Twins, Shabba og Skibadee. Du bør likevel se dette. Spesielt er de musikalske innslagene – de er det mange av – et velkomment innslag. Videre er presentasjonen og teoriene interessante for de fleste musikkskribenter og personer som påstår å ha en idé om hvordan musikalsk utvikling funker. Og: historien om the hardcore-continuum er historien om (Øst-)London.

Powerblytt-favoritten “Sweet Harmony”

I bunn og grunn er dette sjangre som aldri helt har fått fotfeste i Norge. Hva som er grunnen til den manglende populariteten er vanskelig å se; det tenkes dog fra min side at det er en kombinasjon av manglende forståelse av innholdet og manglende elementer som nordmenn kan kjenne seg igjen. Samtidig er det faktisk ikke så fengende; minimalistisk tekno, trance og house er større, men også lettere å like.

Rebel MC, nesten superstjerne

Hvilket er en påstand som er vanskelig å påvise; ettersom mange av elementene i musikken som kom ut av London har elementer som burde være lett å like i all sin “gimmick-het”; polyrytmiske trommer, tung karibisk-inspirert bass og enten divavokaler eller ragga-rap over beats – om du er heldig fikk du begge samtidig. Rebel MC, avbildet over, var en av artistene som opplevde suksess med en slik formel, før noen hiphop-artister fra Storbritannia fikk oppleve suksess i samme skala (og da så mutert at det ble kjent under sjangernavnet grime). Og de nordmennene som liker disse sjangrene er gjerne personer man kan kalle for frelste; som om det er en gospel som må ut til folket. Det fører til sin egen død, på sikt; forholdet mellom DJ-s / produsenter, aktører og personer som vil ut og danse, lytte og konsumere blir for ujevn. Er det sjangeren som selv legger opp til dette, eller er det en konsekvens av at Norge er for lite?