Albumet Det e i mørke vi lyse, av Burning God Little, er ute fredag 20. februar. I den anledning slo Lars Andreas Ystaas, fra Nabovarsel.info, av en prat med produsenten, som egentlig heter Martin Hartgen.
NV: Det første som slår meg ved den nye albumet er at tempoene er lavere, at sangene har blitt mer ryddige og at vokalen har tredd mer fram. Hvor bevisst har denne endringen vært? I et annet intervju har du snakket om ærlighet, har det vært en del av motivasjonen?
BGL: For det første, så er det litt uunngåelig når du går inn i et studio. Hele den reverb-bølgen fra rundt 2010/2011, det var jo en generasjon med soveromsprodusenter. Utstyret var så dårlig, man er så lite kompetent til å mikse ting, at man bare dynker ting i reverb for å få ting til å høres litt bedre ut og ikke så stygt. Det var mer en praktisk greie.
Så er det jo noen som har den visjonen om at ting skal være litt shoegaze, litt innadvendt. At kanskje ting blir, eller føles litt mer mangefasettert når man gjør det på den måten. Uten at man nødvendigvis sier så mye mer. Du kan jo se det på dem som har stått seg forbi den opprinnelige chillwave-bølgen – Washed Out har jo en karriere i dag, han høres jo helt annerledes ut nå enn han gjorde for fire år siden. Neon Indian har jo kanskje mer videreutviklet sounden sin – jeg kan mer relatere meg til ham, for han har faktisk beholdt sounden sin. Han har en visjon over estetikken sin. Men samtidig også han har rensket opp i mye av lo-fi’en og støyen. Det er nesten litt uunngåelig når du går inn i et studio at det blir litt mer klinisk, fordi folk er så profesjonalisert. Det er et fag, og man forholder seg til de reglene som eksister der. Det er også et økonomisk spørsmål, du har ikke tid til å kødde så mye rundt. Da må du ha et budsjett.
Det er jo mye gøyere å lage musikk på soverommet sitt. Da kan du slappe av, senke skuldrene og ta 60 takes og bare prøve ut alt mulig. Det er jo sikkert derfor soveromsmusikk har eksplodert, for det er det som føles friskt, det som bryter reglene.
How To Dress Well også, som gikk fra støymusikk liksom, kollasjer av field recordings, alt mulig, og brukte så mange referanser, gir nå ut sitt første studioalbum. Du ser disse gutta begynner å nærme seg 30, og de føler vel at «nå må vi kanskje gjøre noe seriøst, vi kan ikke bare holde på med dette tullet».
For mitt vedkommende, nå med denne plata, var det det at jeg klarte faen ikke å å spille inn vokaler lengre, jeg hadde det ikke i meg. Jeg liker å lage ideer, å lage beats, men jeg er ikke så glad i å spille inn vokaler. Jeg trengte et incentiv, en avtale med noen som Njål [Paulsberg] som mikset denne platen, sånn at jeg bare fikk det gjort rett og slett. Det er sinnsykt mye arbeid, og det er veldig fint å ha noen som Njål som jobber kjapt og vet hva han gjør. Det har vært en positiv opplevelse.
Når det gjelder ærlighet, tror jeg kanskje jeg overdrev det litt. Så forbanna ærlig er jeg jo ikke. Kanskje mer enn før, men hvis man skal sammenligne seg med noen som Kaja Gunnufsen, så [blir det ikke helt det samme].
NV: Det er mye samarbeid på det nye albumet. (Silje Halstensen, din søster Kristine, Jonas V, Njål Paulsberg). Hvordan har det vært?
BGL: Det var veldig stressende. Jævlig stressende faktisk. Det er en grunn til at jeg jobber alene. Jeg kom inn i studio høsten 2013 og fikk nesten sånne angstanfall, og på slutten vinteren 2014 husker jeg at det bare var kul stemning og jeg og Njål satt i studio og drakk øl mens vi hørte på takes. Det var en evolusjon for meg, å kunne gi kunsten min til noen andre og gi dem makt over den.
Det med Silje og Kristine – jeg er sinnsykt perfeksjonist, og det var en utfordring for meg å ikke være for streng med dem. Når det gjelder Njål, måtte jeg la ham gjøre en vurdering om for eksempel den basstrommen på hver natt skal høres sånn ut. Hvis han gjør en faglig vurdering, kan ikke jeg bare si at det høres mye kulere ut sånn. Det er jo en grunn til at man betaler folk for å gjøre den jobben. Jonas møtte jeg ikke en gang, han gjorde taket sitt i mellomtiden mens jeg var i Oslo. Med Kristine og Silje, så hadde jeg skrevet alt og jeg visste hvordan jeg ville ha det. Jeg dirigerte på en måte hva de skulle gjøre, så det var ikke så mye å bekymre seg for. Jeg var bare litt nervøs for om de kom til å naile det, hehe.
NV: Hvordan kom samarbeidet med Jonas V i stand? Det er jo et slags kulturkræsj.
BGL: Men hvis du tenker på det, er det det? Hvis du tenker på mine beats, vil du ikke si at de er litt hiphop – hvis du skrur ned tempoet? Men du har jo en ide om at det er sånn. At hipster-elektronisk pop/urban outfitters/øvre middelklasse-men-vi-driter-litt-idet/ [ikke passer sammen med det Jonas V driver på med]. Jeg syns det er fett å ha Jonas med, han bryter litt opp. Vi kommer fra forskjellige verdener, like mye sosialt som musikalsk, og det er kult.
NV: Den gangsta-synthen på slutten passer jo faktisk veldig bra.
BGL: Jajaja, vi måtte ha det, hehe. Jeg kom på det på slutten, og så skrudde Njål den. Det var fett. Jeg syns «Hvis du flyr» med Jonas V er den definitivt kuleste låten på plata. Den lyden på beaten er bare – en drømmelåt, en jeg har drømt om å lage. Jeg liker sånne mørke 80-talls-ballader, U2 liksom.
NV: Mange av tekstene på «Det e i mørket vi lyse» er ikke akkurat vannvittige positive, og du har før snakket om at du gikk gjennom en kjip periode mellom dette albumet og dine tidligere utgivelser. Men linjer som «denne kulturn bør brennes ned» på «Kaja, hold ryggen fri» virker jo å være rettet mot mer enn Norges mest berømte Kaja?
BGL: Det er vel en slags misnøyelåt, jeg vet ikke hva man skal kalle det. Det er litt abstrakt det der, jeg kunne ikke helt forklare hva slags kultur jeg ville skulle brenne ned, eller hva rent konkret det var jeg ville. At noe måtte brennes ned, det var essensen i det. At det er et eller annet sykt i samfunnet, som gjør oss syk. Jeg hadde ikke lyst til å si det så veldig konkret, for jeg hadde ikke konkretisert det. Jeg bare snakka egentlig, det var mer en indre samtale med meg selv. Jeg kan ikke argumentere for det i etterkant, jeg bare skrev det. Man kan jo samle trådene i etterkant, prøve å finne ut hva jeg er misfornøyd med.
Første verset er hvordan vi deltar i NATO/USA sin krigføring, og refrenget er jo helt frakoblet fra det. Andreverset er litt om Kaja Gunnufsen, dystopiske tanker. Siste delen snakker jeg vel mer om – at det er så lite opprør i vår generasjon, sammenlignet med våre foreldre.
NV: Det er jo en kontrast i musikken din, mellom de store romklangene og de intime, personlige tekstene. Hva tenker du om det?
BGL: Hvorfor det er sånn, er det spørsmålet? Det handler jo om smak, det handler om at jeg liker det sånn: Jeg liker en skarptromme som sier psssjj, jeg liker store, nesten svulmende følelser. Samtidig er jeg veldig opptatt av måten jeg sier ting på skal føles naturlig, at musikken min ikke skal prøve å være mer enn det den er. At ting ikke skal overkommuniseres eller underkommuniseres. Og derfor kan det kanskje virke litt ensomt. For når jeg hører på musikken min så – jeg vet ikke helt om jeg alltid kommuniserer til lytteren. For meg så høres det mer ut som en indre samtale en person har med seg selv, nesten litt smånevrotisk. Det er sånn trist musikk, hehe.
NV: Det er jo gjerne det mest personlige som er mest allment.
BGL: Det tror jeg også. Men jeg syns det er viktig å ikke kødde med lytteren, folk forstår mer enn vi tror de forstår. Det er litt kjipt å høre på radioen, ting er så forbanna overkommunisert. Jeg forstår ikke hvorfor man skal gjøre det, egentlig. Hvorfor man, i så stor grad, belønner overkommunisert musikk. Det er litt rart, det der. Trenger virkelig folk å få det inn med teskje? Jeg vet ikke helt.
Jeg syns det er veldig fint å høre på musikk som opptrer naturlig. Det er viktig for meg.
