Et av høydepunktene i HBOs serie om den andre amerikanske Irak-invasjonen, Generation Kill, er de mange sangnumrene den inneholder.

Perversjonen som manifesterer seg når de profesjonelle drapsmennene synger Wheatus’ «Teenage Dirtbag» mens de utfører industriell blitzkrieg, speiles i Dominick Fernows formfullendte bearbeiding av det samme råstoffet til stemningsfull dansemusikk under navnet Vatican Shadow. Blandingen mellom muskulær loop-tekno à la AFX på begynnelsen av 90-tallet og de tidlige industrial-pionerenes interesse for de ekstreme uttrykkene for en smuldrende samfunnsorden, har vist seg å være fruktbar grunn for den produktive støyveteranen. Med utgivelser tapetsert med bilder av soldater, islamister, våpen og brennende byer har han vakt oppsikt.  Hvordan skal vi egentlig forstå den provokative bruken av krigen mot terrors militær-religiøse ikonografi?

Et av de første eksemplene på argumentasjon for den estetiske verdien i støy er Luigi Russolos «The Art of Noise», hvor futuristen etterlyser nye lyder og klangfarger for å bryte ut av den kjedsommelige musikken i hans samtid og orkestrere den industrielle revolusjonens bråk og stillhet. Som eksempel bruker Russolo vennen Filippo Tommaso Marinettis estetisering av (datidens) moderne krigføring i diktet «Zang Tumb Tumb»:

1 2 3 4 5 seconds the siege canons gut the silence by a chord-
Tamtoumb! Immediately echoes, echoes, echoes, all echoes-quick!
take-it-crumble it-spread it-infinite distance to hell. In the center,
center of these flattened TAMTOUMBS-width 50 square kilo-
meters-leap 2 3 6 8 splinters-fisticuffs-headrammings-rapid fire
batteries Violence, ferocity, regularity, pendulum game, fatality-
this grave bass apparent slowness-scan the strange madmen
 very young-very mad mad mad-very agitated altos of the battle
Fury anguish breathless ears

Dette diktet kan fungere opplysende for Vatican Shadow på flere måter: Uten å fastslå en eviggyldig mal for hvordan krig og vold skal oversettes til kunst, er det påfallende at Fernow holder tilbake den voldelige aggresjonen han viser han er kapabel til å slippe fri i sitt tidligere prosjekt Prurient til fordel for en mer sentimental og industriell intervensjons-lounge. Vatican Shadow er et godt stykke unna «fury, anguish, breathless ears» både musikalsk og materielt. En avstand som også er tilstede i sangtitlene, som i stor grad er høstet fra virkelige nyhetsoverskrifter. Tatt ut av sammenheng, får overskriftene/sangtitlene en uavklart mystikk på tross av sin brutalitet: «Shooter in the Same Uniform as the Soldiers», «Contractor Corpses Hung Over the Eufrates River» osv. Michael Goddard skriver dette om den tidlige industrial-scenens fokus på avvik og det ekstreme:

… The engagement with cultural anomaly can be seen as the equivalent in the realm of culture to the deployment of noise in relation to classical forms of music. Anomalies are noise in the literal sense of unassimilated and in some cases inassimilable sensations yet to be labelled or ordered under a coherent category of understanding.

I Vatican Shadows nøytrale nedtegnelse fremstår de siste tiårenes krigføring i den muslimske verden som nettopp kulturell støy: Den uetterrettelige etterretningen, massive overvåkningen og robotiserte/profesjonaliserte voldsmakten, samt den menneskelige lidelsen disse strukturene har forårsaket, blir avkledd strukturerende fortellinger og satt sammen på nytt, som konseptuell ballast for Fernows «dansemusikk om døden».

Zang Tumb Tumb, og den europeiske avant-garden på begynnelsen av det 20. århundret som sådan, illustrerer også et annet aspekt ved Vatican Shadows musikk, nemlig problemet med hvordan man skal tolke den monomane terpingen på vold, mørke og krig. Marinetti var nemlig ingen krigsmotstander, snarere tvert i mot. Som overbevist fascist, støttet han Italias imperialistiske ambisjoner. Som han skriver i det futuristiske manifest:

We will glorify war—the world’s only hygiene—militarism, patriotism, the destructive gesture of freedom-bringers, beautiful ideas worth dying for, and scorn for woman.

Omtrent samtidig med de italienske futuristenes frenetiske manifestskriving, holdt imidlertid dadaistene i Sveits og de russiske futuristene/konstruktivistene på med en lignende estetisk utforskning, men med radikalt forskjellig politisk utgangspunkt. Til og med i den italienske leiren var det også, på tross av sterke bånd, ikke et entydig forhold mellom futuristene og fascismen. Nevnte Russolo var for eksempel motstander.

I den Bergensaktuelle komponisten Steve Reichs Holocaustverk «Different Trains», fortelles det i den tredje delen «After the War» om hvordan en jødisk kvinne i en konsentrasjonsleir hadde en så vakker stemme, at selv nazistene som arbeidet i dødsfabrikken ba om «mer, mer» når hun sluttet å synge. Dette kan tolkes som et bevis på hvordan vår felles menneskelighet kan trumfe selv de mest forferdelige omstendigheter. Problemet med en slik tolkning er at denne delte kulturelle affiniteten verken hjalp denne sangerinnen eller noen andre av fascismens ofre i Europa og i resten av verden. Nazi-Tysklands ledende sjikt hadde bøttevis med raffinement uten at det hjalp dem noe særlig med å utvikle grunnleggende moralsk dømmekraft. På samme måte som sangerinnens stemmeprakt kunne verdsettes av mennesker med vidt forskjellige utgangspunkt, er Vatican Shadows musikk grunnleggende ubestemt i dens forhold til den rå ødeleggelsen den tar opp. Dette i motsetning til det sammenlignbare prosjektet Muslimgauze som Fernow har uttrykt stor respekt for, og som også kombinerer tekno med Midtøsten-tematikk, men med en klar stillingstagen til fordel for beboerne av denne delen av verden.

Marinetti og de andre italienske futuristene bodde i en ung nasjon som hadde kommet for seint i gang til å kunne utfordre de europeiske kolonimaktene i den globale kampen om posisjoner. Dette medvirket til deres revolusjonære forkastelse av tradisjon og det gamle, da bare en grunnleggende omveltning kunne gi Italia den dominerende stillingen de drømte om. Revolusjonen de fascistiske kunstnerne ivret for, var imidlertid en konservativ revolusjon som bare sementerte den italienske overklassens dominanse. Amerikanske Fernow har et fundamentalt annerledes utgangspunkt: Som borger av verdens ubestridte hegemon, vil « the destructive gesture of freedom-bringers» ha større sannsynlighet for å forstyrre den amerikanske dominansen enn for å utvide den. Kanskje er det det den dempede volden i musikken peker på: krig som ekvilibrium, som rutinemessig vedlikehold av imperiet. Eller kanskje er youtube-brukeren jsnldn inne på når han kommenterer en Vatican Shadow-video slik:

terrorists r kool