Følg Emilio Sanhueza på Twitter: @emiliosanhueza
Nabovarsel har lenge gått i bresjen for Lone, som vi pimper til alle vi kjenner. Hans underholdende gjesteopptreden i fjor på Landmark endte opp med å bli et av 2012s store høydepunkt for klubbkonseptet vårt sin del. Den Manchester-baserte engelskmannen lager en skitten, møkkete retrofiksert house som befinner seg i et grenseland mellom ulike stiluttrykk. Musikken hans er vanskelig å sette i bås og du ser for deg, etter et par utgivelser, at det er akkurat slik han selv vil ha det. I fjor slapp han et veldig fint album, men hvis vi tar av oss nerdebrillene i et par sekunder så bør vi benytte denne anledningen til å fortelle om at Azealia Banks bruker Lone sin musikk til hennes singel “Liquorice” fra 1991 EP-utgivelsen sin. Nå har jeg et par problemer med frk. Banks, blant annet at det virker som om hun har det mest i kjeften (og ikke i studio), men valget av Lones “Pineapple Crush” er utsøkt.
Lone er en av grunnene til at merkelappen “Bass Music” har etablert seg selv som et av de mest brukbare og fleksible alternativene når man snakker og omtaler den nye elektroniske klubbmusikken som dukker opp de siste årene. At den fokuserer på et enkelt “instrument” – eller frekvensområde for å være mer presis – er treffende. Dette er det eneste du kan si, med sikkerhet, vil gå igjen: Basslinjene som rambukk. Det er også passende at Lone gir ut på plateselskapet R&S, en etikett og plateselskap som har lagt inn en eksta innsats i å ta så lite hensyn til gjeldende musikalske trend som mulig, helt siden det tidlige 90-tall.
La oss høre litt på dette faenskapet. “Airglow Fires” har varme, fine synth-stabs som rir på en jazzete melodiføring og med en rytmisk, synkopert puls som kan minne litt om Floating Points. Den har også en klassisk “drop”, et sånt danse-øyeblikk som får deg til å hoie av glede selv når du hører låten for første gang. Og hip-hop-elementer. Det slår bare ikke feil med hip-hop-elementer. En sensommer-vinner.
“Begin To Begin” (titlene er ikke Lones sterkeste kort) fortsetter i samme spor, som en slags remiks av den mer umiddelbare “Airglow Fires”. Kall det gjerne en dub-versjon, for min del. Der a-siden er utadvendt, er denne innadvendt. Vinyl-støy og gammeldagse synthesizer-lyder fyller lydbildet og Lone pusler de sammen på en merkelig mesterlig måte i det han går inn i noen musikalske hovedmotiv og ut av andre.
