I del av to av vår ode til 10-eren i fotball, har vi kommet til utfordrer Colombia. 10-eren er ingen hvem som helst på banen. Drakten gis, tradisjonelt sett, til den spilleren som er hjernen og hjertet i lagets offensive spill. Forrige gang var det Neymar, Brasils #10, som fikk æren av å få 10 tekster og 10 låter. I Colombia er det unge, lovende James Rodríguez som har gledet colombianere og nøytrale tilhengere med sitt tekniske, uredde spill. Til din ære, James, har du her 10 låter fra ditt hjemland.
Direkte-lenke til Spotify: http://open.spotify.com/user/nabovarselbergen/playlist/2dxY88N0GWHQWpBCPnFKCZ
1. Joe Arroyo – El Guere Guere
Det er juli 2011 og legenden Joe Arroyo vrir seg i smerte i det han dør i sengen sin. De siste ukene av hans liv tilbringer han i hans adopterte, karibiske hjemby Barranquilla, i Nord-Colombia, innlagt på sykehus. En måned tidligere skjer det noe i en allerede herpet kropp og ting tyder på at et slags hjerteinfarkt er katalysatoren. I løpet av de neste 25 dagene sprenger Arroyo, bokstavelig talt, i det alle hans indre organer sakte, men sikkert revner opp. Lykkeønsker fra Shakira hjalp ikke. Kroppen til evigunge Joe Arroyo hadde gitt opp.
Før den tid hadde Arroyo bygget opp en internasjonal karriere som folkets entertainer. Det er 1963 i byen Cartagena og en åtte år gammel Joe livnærer seg ved å synge for folk på gaten i bydelen Tesco, kjent som Nord-Colombias Red Light District. Å kunne levere lungeprakt som gatesanger, imponere damer og samtidig være tøff i trynet er en suksessoppskrift nesten overalt og Arroyo fant etter hvert fram til publikum gjennom en rekke ulike konstellasjoner og band. Først tidlig på 80-tallet skjønte de fleste at det var sangeren som var den store stjernen og vi så startskuddet til en solokarriere som er stemmen med stor S i sjangeren med stor S: Salsa.
Salsa er en vanskelig sjanger å forholde seg til. Den avgrenses ikke på samme måte som andre musikksjangre. Den kan bedre forstås som et samlebegrep som ble populært å bruke og markedsføre i New York på 60- og 70-tallet. Den utviklet også sin særegne dansestil med impulser fra Puerto Rico og Cuba. Men på den andre siden av Karibien hørte man de samme lydene og danset de samme dansene og etter hvert var salsa blitt en slags felles forståelse for afro-cubansk musikk og dans, også i Nord-Colombia. Og i Bergen. I 1981 ble det populære salsabandet Son Mu stiftet, hvor blant andre Yngve Moe spilte bass.
Men som mann av folket og av gaten var Arroyo mer enn bare internasjonal salsaunderholdning. Låtmaterialet han fremførte hentet inn idéer han må ha hørt mens han underholdt i den karibiske delen av kysten i Colombia. Cumbia, porro, soca, og zouk er alle musikkstiler som har sitt utspring i den afrikanske diasporaen som har funnet sted i Latin-Amerika. Ingenting var hellig eller for nisjé hvis det kunne underholde det feststemte publikums ønsker. Med det ble Arroyo også selve hovmesteren i Barranquilla, regionens store by hvor pengene lå og hvor underholdningen måtte holde et høyt nivå. Med sine ensembler og sin høye partyfaktor var Arroyo et sikkert kort, en stemme som leverte og en underholder som gledet colombianere av alle slag. Rollen som gudfar var en rolle som kledde ham godt, blant annet i hvordan han frontet byens store datter: Shakira.
Dette klippet, trolig fra 1998, viser på mange måter et høydepunkt i hva Arroyo sto for: Selv om (en herlig ustylet) Shakira skal ta over verden noen år senere så er det patriarken Joe som bestemmer. Åstedet er karnevalet i Barranquilla, den store festen i den karibiske delen av det sør-amerikanske kontinent. Verdens nest største karneval, etter Rio de Janeiro, og ført opp på UNESCOs verdensarvliste.
Som en passende måte å bevare minnet til gategutten fra Colombia, ble en nyoppdaget bie oppkalt etter Arroyo.
2. Meridian Brothers – Homenaje a la Mujer Colombiana
Meridian Brothers, fra hovedstaden Bogota, har to tekniske ridere gjort tilgjengelig på hjemmesiden: En for store scener og en for små. Ikke at det har noe å si, de er så å si identiske. Det er ikke godt å si om dette er humor eller en misforståelse. Det er en uklar grense som du også finner i musikken. Latterliggjør de karibisk musikk, eller er det gjort med kjærlighet? Ikke godt å si. Er de flinke eller udugelige? Ikke godt å si.
I bunn og grunn er prosjekter som Meridian Brothers, som egentlig er et prosjekt ledet av Eblis Álvarez, utenkelige noen andre steder enn fra store byer med en rik, mangfoldig scene for alternativ musikk. Meridian Brothers startet i 1998 og fikk et lite fotfeste i hovedstaden gjennom mystiske kassetter som ble distribuert til små, uavhengige sjapper. I miljøet traff Eblis flere spennende musikere og kunstnere. Rundt årtusenskiftet var han å finne i Ensamble Polifónico Vallenato, et større ensemble av eksperimentelle musikere som ble ledet av Mario Galeano. Det var dog vanskelig å markere seg med det Álvarez prøvde å få til som Meridian Brothers. Hans festivaldeltagelse fikk kritikk og mange av de radiokanalene han håpte skulle støtte musikken nektet å spille hans eksperimenterende elektroniske dekonstruksjon av colombias musikalske arv.
Så skjedde det noe rart. Álvarez sitt ønske om å fordype seg i elektronisk musikk og komposisjon har gjort at han har endt opp i… Århus, Danmark. Nærmere bestemt DIEM: Dansk Institut for Elektronisk Musik, under Det Jyske Musikkonservatorium. Med tilbud om å utdanne deg i elektronisk musikk og med interaktiv musikk i spesielt fokus lot ikke Eblis seg be to ganger. Han var ikke tilbake i Bogotá før i 2008. Byen var ikke den samme, samtidig hadde Álvarez nå også fordelen av å kunne slå i bordet med en kosmopolitisk tilværelse: Han hadde vært i utopiske Danmark hvor de tilbyr masterstudium i elektronisk musikk og hvor kriminalitet og korrupsjon er så å si ubetydelig.
På mange måter er Meridian Brothers sin reise inn igjen i Bogotá og ut igjen, til noe bedre, større og mer anerkjent et speil av den samme reisen hovedstaden og Colombia har tatt siden slutten av 90-tallet. I dag er byene ikke lenger kjent for å være slagmarkene til FARC-geriljaen og narkohandelen, men som innovative byer som tenker stort om byplanlegging og hvordan arkitektur og design bidrar til demokratisering og deltagelse.
Det er utrolig at en fotballspiller som koster 45 millioner euro og som er fra et land med nesten 50 millioner innbyggere er en “overraskelse” for fotballfans fra Europa, men slik James Rodriguez er langt mere selvfølgelig som produkt av landet som fostret opp storspillere som Carlos Valderrama og Faustino Asprilla, er Meridian Brothers et selvfølgelig produkt av et vitalt og moderne Colombia, som det er opp til oss å oppdage, ikke motsatt.
Om du er i Storbritannia, Frankrike eller Spania/Portugal senere i sommer, så har du en sjanse til å få med deg livebandet til Meridian Brothers på tur.
3. Carlos Vives – Pa’ Mayte
Du vet en musikksjanger er badass når det har hentet navnet sitt fra et potensielt livsfarlig våpen, men det er altså tilfellet til champeta. Historien bak ordet champeta som noe mer betydningsfullt enn en variant av macheten, viser oss hen til hvordan mennesker av og til velger stolthet over det andre ler av. På et eller annet tidspunkt på 1920-tallet begynte man å si champetudos om folk fra områdene rundt Cartagena. Disse var ofte etterkommere til slaver og betegnelsen var utvilsomt nedsettende: Den skulle sette en på plass ved å minne om at du var uskolert, landslig, vulgær… og mørkhudet.
Så går det 50 år, det er 1980 og kreolsk kulturbevissthet er på vei inn som et skudd over hele Karibien og champeta går fra å være et skjellsord til å bli et tegn på regional stolthet. Den unike dansingen og musikken fra innlandet blir nå forklart som champetismo, og champeta blir en flott måte å beskrive det som er et sammensurium av afrikanske rytmer som juju og soukous og musikken fra Antillene.
I dag er champeta folkelig musikk med flere fans fra hele verden, men i Colombia er det en viktig del av den karibiske identiteten. Den fenger både gammel og ung, rik og fattig. Ingen låt forklarer dette bedre enn gjennombruddet til Carlos Vives. “Pa’ Mayte” er lyden av velutdannede musikere som utforsker folkemusikken og vrenger det om til å bli en poplåt alle kan like.
4. Afrosound – Pacifico
Det er 1970 og Peru og Bolivia ypper seg. Fra landene sør for Colombia er det en helt ny bevegelse i sving: under navnet chicha har en slags fjellparty-musikk begynt å fenge folk. Det er ikke akseptabelt for den legendariske plateselskapssjefen José María Fuentes fra Colombia. Inspirert av en tur til USA som ung har han satt opp selskapet Disco Fuentes, et slags Motown for colombiansk salsamusikk — blant annet var det et hjem for utgivelsene til Joe Arroyo — og nå er det på tide å slå tilbake.
Afrosound er en slags supergruppe som skulle ta de elementene fra chicha som de mente hadde noe for seg; gitarlinjene og de uventede akkordprogresjonene som dukket opp innimellom. Inn kom karibiske rytmer og menn som mante opp til dans og fest med tykk colombiansk aksent. Siden man først er i gang, hvorfor ikke også hente inn litt funk også?
5. J Balvin / Reykon / Maluma – Con Flow Mátalo
Drømmen om narkomafiaen er sterk hos mange i Europa og USA og menn som Pablo Escobar er mer myter enn det de er i virkeligheten: Storkriminelle som tyr til vold. Glorifiseringen er dog noe Colombia må leve med og det er fascinerende å sette seg inn i hip-hop, også av den grunn.
I skuddlinjen mellom tradisjonell amerikansk gangster-rap, bevissthet rundt ungdoms vanskelige sosialøkonomiske situasjon og karibisk fest, finner vi en del av de mest markante rapperne fra Colombia. Folk som J Balvin, Reykon og Maluma er like mye reggaeton som de er hip-hop, og i “Con Flow Mátalo” finner vi en låt som er en personifiserer sammensuriumet. “El lider” Reykon og sangeren J Balvin kjører showet. Interessant nok er ingen fra Karibien, men fra innlandet og J Balvin er til og med fra “narkobyen” Medellin, som vi finner litt lenger sør. Sistnevnte fikk til og med den tvilsomme æren av å lage en colombiansk versjon av Robin Thicke sin ufortjente hit “Blurred Lines”. Til dårlig mottagelse hos de fleste.
6. Fruko Y Sus Tesos – A La Memoria Del Muerto
Den rareste mannen i colombiansk musikk må ha vært Fruko. Året er 1970 og Julio Ernesto Estrada var betatt av New York og da spesielt ensemblet Fania All-Stars, en av verdens ledende salsagrupper. Et hardarbeidende team av praktfulle musikanter ble satt sammen og gjennom Discos Fuentes kjørte de ut dansemusikk som om det fantes ingen i morgen.
Selv om salsa i ånden er karibisk, så er det ingen hemmelighet blant latin-amerikanere at salsa som entertainment er styrt fra USA og New York. Linken til Colombia, som salsamusikken har i dag, er til stede nettopp fordi Fruko og ensemblet jobbet knallhardt for å rivalisere seg med de store fra USA og Puerto Rico. Da rivaliseringen var på sitt største, hentet de inn tre stjernevokalister som bærte ensemblet med lungene sine: Joe Arroyo, Piper Pimienta Diaz og Wilson “Saoko” Manyoma.
Der mange, for eksempel Ry Cooder, så på salsamusikken som en mulighet til å vise fram virtuositet var Fruko helt uinteressert i å se på musikken som noe annet enn god, gammeldags popmusikk. Det skal engasjere raskt, det skal danses og det skal synges.
7. Shakira – Estoy Aquí
Shakira, Shakira. Den colombianske dronningen var en gang en ung, uferdig og usikker prinsesse. I dag har hun en overraskende lang karriere som ikke virker å ta slutt med det første. Hun er også lyden av VM, for andre gangen på rad.
Men det hele startet i Joe Arroyos adopterte hjemsted Barranquilla, på nordkysten av Colombia. Med syv eldre halvsøsken var hun å finne i talentkonkurranser allerede som femåring. Hennes talent som sanger var åpenbar, og med en bemidlet familie i ryggen ga hun ut sin første (barne)plate som 13-åring. To år senere kom en ny plate, og Shakira var endelig i ferd med å gjøre seg bemerket i Colombia som et poptalent som kunne bli noe større.
Når man leser om Shakiras libanesiske røtter så er det verdt å huske på at Latin-Amerika stort sett består av mennesker som har vært immigranter i kontinentet på et eller annet vis. Ikke alle kommer fra slaveri og fattigdom. Noen, som Shakiras far, kommer som en del av en elite som etablerer seg i land der de blir pionérer og maktfaktorer tidlig. Det gjaldt også Don William Esteban Mubarak, arvingen til en libanesisk gullsmed-familie som spesialiserte seg i juveler og smaragder. Familien til lille Shakira hadde dermed god råd til å sende henne til en dyr, katolsk privatskole med sangtimer, dansetimer og modelltimer (!) fra og med hun var en ung pike. Hennes eldste halvsøster, Lucy, jobber i dag som en av landets toppkirurger. Ellers finner vi også toppadvokater, lærere og Tonino som i dag jobber for næringsimperiet Shakira som hennes turnémanager.
Ryktene skal ha det til at hennes stemmeprakt ikke holdt mål da hun, som tolvåring, holdt en lukket konsert for flere colombianere som jobbet for Sony Music. Shakira hadde dog et triks i ermet: Den libanesiske magedansen hun hadde lært gjennom farens familie og sosialisering med andre colombianere med libanesisk bakgrunn. Legg til at hun som minstemann i en bemidlet familie oser av selvtillit og karisma og du måtte være blind for å ikke se at man satt på den største juvelen de hadde sett på lenge.
Sony skrev en kontrakt på tre album og traff, etter prøving og feiling, endelig blink med gjennombruddet “Pies Descalzos”. De 1 million solgte albumene, i Colombia alene, var en sterk kontrast til de magre 1200 kopiene hennes debut hadde solgt. Nøkkelen lå kanskje i de lave forventningene plateselskapet hadde til henne. Med et lite budsjett og et ønske om popularitet ble 18 år gamle Shakira og hennes produsenter nødt til i improvisere frem det glatte pop-rock-soundet som ville fungere på radio hjemme. Denne skjevheten som ulmet mellom linjene ble bare understreket av Shakiras annerledeshet; stylet som en rockete jente med interesse i mystisisme og grunge. Og så var hun av libanesisk opphav. Hun var annerledesjenten i et land med millioner av annerledesjenter, i et kontinent av annerledesfolk. Åpningssporet “Estoy Aquí” (Jeg er her), var en flott måte å åpne albumet på, siden det bygger på paradokset om å utbasunere at man endelig er her, samtidig som alt har gått galt (med kjærligheten) og at man bare ønsker å gjemme seg vekk.
Det er ikke helt ulikt Lene Marlin, på andre siden av jordkloden, noen år senere.
“Estoy Aquí” er i dag en av Shakiras store bærebjelker, og hun nekter å fjerne den fra konsertene sine, til tross for at publikummet hun har i Europa og USA forventer helt andre ting av henne.
8. Grupo Naidy – La Maravilla
Marimbaen er et instrument som betyr syden for mange mennesker og et instrument vi i dag forbinder med både Afrika og det mellom-amerikanske: Karibien inkludert. En rekke treplater av forskjellig størrelse er ordnet som i et pianoklaviatur. Disse er festet i en ramme, og under hver er en resonator. Disse blir slått på med klubber, som igjen skal være av garn. Lyst til å se en ordentlig gammel en? Besøk Aust-Agder Kulturhistoriske Senter. De har en ordentlig gammel og fin en.
Marimbaen har fascinert flere, Olivier Messiaen og Steve Reich har benyttet seg av instrumentets hypnotiske effekt. Det er derfor fascinerende å høre på currulao-musikk, som kunne lke gjerne vært fra vest-Afrika, men som altså er fra Stillehvaskysten i Colombia. I en 6/8-takt bygger man repeterende linjer og lar diverse korister hylle forskjellige ting.
Curralao er i dag på UNESCOs verdensarv-liste, som en musikksjanger verdt å bevare.
9. La MiniTK Del Miedo – El Vacilon de Ultratumba
Elektronisk musikk i Colombia tilhører, på sett og vis, undergrunnen; der den i Europa og USA har funnet en folkelig tiltalenhet gjennom artister som Skrillex og David Guetta så har Colombia reggaeton, cumbia og salsa som folkelig partymusikk.
La MiniTK Del Miedo er en god representant for colombianernes løsninger på indie-musikken de ønsker. Her er et stadionklart, mystisk band med sterke latinske elementer, elektroniske lydtepper og mørke tekster. I videoene og på bilder hyller de sataniske og gotiske elementer.
Klart, det skal mye til å skremme folk som må leve med band som Mayhem og Burzum som en del av “den nye kanon” her hjemme. Men lell.
10. Systema Solar – Quien Es El Patron?
Hvem er sjefen her? Det er et betimelig spørsmål i tilfellet Systema Solar. 50% partyband, 50% hippie-økobevisst-sosialistisk kollektiv.
Berømt utenfor Colombia for sin enkle feststemte indierock med dance-elementer, er Systema Solar fascinerende for flere journalister og musikkinteresserte gjennom deres klare politiske mål om en total bærekraftig verden med nullutslipp og komplett resirkulering.
De driver med dumpster diving og bruker ting de finner i søppelet som ikke hadde trengt å bli kastet, ikke ulikt noen kjente norske artister — eller Bergen Kaffebrenneri sitt flotte pizzakonsept. Det de ikke kan resirkulere, stæsjer medlemmene i Systema Solar inni småflasker. Etter hvert som disse flaskene fylles opp med små sølvplastbiter og diverse dill dall så danner flaskene grunnlaget for nye murer og påbygg i den store tomten de eier.
Det ville vært lett å avvise dette som naiv hippie-tenkning, men sannheten er at flere regioner og områder i Colombia — i likhet med andre steder i verden — har svært mangelfulle muligheter for resirkulering og miljøbevissthet på politisk plan. Økonomiske ulikheter mellom forskjellige nabolag og områder, parret opp mot underutviklet infrastruktur er noe Colombia i dag skal gjøre noe med. Kreative løsninger og ideer for å skape bærkraft og mer ut av det man allerede har er mer enn en god idé, men også til tider en nødvendighet om man skal unngå slum.
I bunn og grunn er Systema Solar sitt hippie-kollektiv (de arrangerer også festivaler, lager dokumentarer, kurs for ungdom etc.) ikke så voldsomt langt unna tenkningen til visjonære colombianske politikere som Antanas Mockus, Enrique Peñalosa og Sergio Fajardo. Alle tre har blitt internasjonale stjerner i politikken for sin nytenkning og ambisjoner i byutvikling og planlegging basert på å jevne ut de sosialøkonomiske forskjellene mellom ulike bydeler og på grønne verdier. Vekk med bilen, inn med sykkelen, enkelt sagt. Den internasjonale oppmerksomheten er vel fortjent og flere dokumentarer (den danske “Bogotá Change” er spesielt severdig) om Colombia har skapt entusiasme og forståelse for innovasjonen som har sitt utspring herfra.
