Brasil 10: Neymar

I anledning VM feirer vi i Nabovarsel på vårt vis: Gjennom musikk. Her i denne første delen av en liten serie nå i juli, publiserer vi en liten liste med musikk fra noen av landene som er igjen — av de som kjemper om tittelen som verdensmester i fotball. En spilleliste som feirer et av de mest ikoniske draktnumrene som er: 10-eren. I første utgave ser vi på Brasil — og Neymar.

Direktelenke til Spotify-listen finner du her: http://open.spotify.com/user/nabovarselbergen/playlist/1nKsDYYQpllUmQVwYIUKiG

1. Milton Nascimento – Ponta De Areia
Interessen for kulturelle uttrykk fra Latin-Amerika har et sterkt fotfeste i Norden, i alle fall helt siden 68-generasjonen engasjerte seg i kampen mot de urettferdige, høyreorienterte og voldelige regimene som dukket opp på kontinentet på 60- og 70-tallet. Med det fikk man en hel generasjon som så det som viktig å importere og oversette en rekke musikere og forfattere, alle av internasjonalt storformat. Chile, med sin relativt synlige innvandringsgruppe, har fenget mange: Forfatterskap som Pablo Neruda og Isabel Allende og musikere som Víctor Jara og Violeta Parra er i dag kjente navn i Norden. Colombia markerte seg med forfatteren Gabriel García Márquez (som gikk bort i april) og Cubas musikk, lenge før salsaen ble stueren, skapte bølger internasjonalt gjennom trubadurmestere som Silvio Rodríguez og Pablo Milanés.

Men når det gjelder musikk, står alle latin-amerikanske land i skyggen av Brasil. Samba, lambada og bossa nova, disse sjangrene som alle har hørt om, burde være argumenter nok. Man kan dog se forbi disse, videre til det at dette gigantiske landet har produsert låtskrivere og musikere i topp, topp klasse. Brasil, med sine 200 millioner innbyggere, er det femte mest befolkede landet i verden.

Milton Nascimento er en av de største. Etter å ha blitt adoptert vekk til en bemidlet familie som enåring, fikk hans rike musikalske oppvekst munne ut i vakker musikk med fine melodier som ofte sniker seg over rare takter og uventede harmonier. Han vokste opp i fred, i en rolig forstad utenfor storbyen Belo Horizonte. En region som er det området som har fostret opp flest presidenter. Når det gjelder hierarkien i treenigheten som danner grunnlaget for Nascimentos plass på den vestlige kanon, er hans utdannede tilnærming til popmusikk kun slått av to ting: Hans magiske stemme og teft for uforglemmelige melodier. Når skalaene dine ikke burde funke i utgangspunktet, men likevel skaper umiddelbart vakre sanger, så vekker det jo også interesse overalt. Også i Norge.

Selv fikk han nytte av verdens vedvarende interesse for brasiliansk musikk og han startet sin karriere som trubadur i USA. Etter prøving og feiling flyttet han tilbake til en usikker situasjon i Brasil, men til gjengjeld fant han sin stemme og låtskriver-signatur — en brasiliansk egenart som skulle igjen gi oppmerksomhet i utlandet. Da han, mange år senere, ble presentert som en av Oslo Jazzfestivals headlinere som skulle spille på den nye operaen i Bjørvika, var den politiske situasjonen under hans gjennombrudd selvfølgelig nevnt i alle pressemeldinger.

Flere musikere har covret “Ponta de Areia”, blant de mer kjente finner man Nattjazz-headlinere som Wayne Shorter og Esperanza Spaulding. Av alle bandene du kunne ha tenkt deg, så er det noe uventet at Earth, Wind & Fire står for en vakker, cinematisk versjon som lar komposisjonen skinne.

2. Bonde do Rolê – Solta O Frango
Etter hvert skulle også den brasilianske ghettoen få et internasjonalt pop-gjennombrudd. Noen av disse har allerede rukket å bli klisjéer på verdensbasis. Gateguttene som blir brasilianske fotballspillere (som faktisk heller er unntaket enn regelen) er en av de sterkeste mytene Europa holder fast ved. “City of God” er en DVD-klassiker for min generasjon.

Diplo og M.I.A skulle, sammen, for alvor gjøre urban ghettomusikk mainstream gjennom mixtape-gjennombruddet “Piracy Funds Terrorism” i 2004. Sjangre som reggaeton og Miami Bass ble teipet sammen med electropop, rap og R&B i en blender hvor den lille, magiske ingrediensen var “funk carioca” fra Rio de Janeiro. Ikke uventet er denne merkelappen geografisk: Den refererer til diskotekene i Rio og mennesker fra denne regionen: cariocas betyr simpelthen folk fra Rio de Janeiro. Når sjangeren så kalles for “baile funk” noen steder, hvilket er ofte, så er det når sjangeren overskrider det regionale utgangspunktet det hadde.

Bonde do Rolê faller dermed inn, om man skal være streng, under merkelappen “baile funk”: Deres opphav er byen Curitiba (en av vertsbyene under VM i fotball), sør ved grensen til Paraguay. Brasils åttende største by ligger nesten 1000 meter over havet, men opplevde ikke urbaniseringen før industrien for alvor skjøt fart etter 1950.

Diplo var, som han har vært med mange andre, primus motor for bandets suksess i utlandet; som DJ og opinionsleder sørget han for at bandet ble lansert internasjonalt gjennom det kredible plateselskapet Domino, før han selv tok tak i deres karriere gjennom hans eget plateselskap Mad Decent.

Billige trommemaskiner og festrap er en suksessoppskrift, helt siden Afrika Bambaataa på 80-tallet eller andre amerikanske rappere fra perioden, som Schoolly D og Slick Rick. Det samme gjelder for Bonde do Rolê. Egentlig var det få som forventet at gruppen skulle være på festivalplakater i 2014, party party party er et tema som man går fort lei av. Men i likhet med politikerne i byen de er fra, så finner man ut at om man spiller sine kort riktig så kan man få mye ut av suksessen. I dag har Bonde Do Rolê utvidet sin soniske palett, men i låten “Solta O Frango” finner du hvorfor det først og fremst var veldig, veldig gøy å følge med på baile funk fra Brasil.

3. Chico Buarque – Cálice

Det er umulig å snike seg unna sjangeren bossa nova, den dominerer Brasils musikalske arv og inntrykket de fleste utlendingene har av musikk i Brasil. Så er det også mange store musikere og komponister i denne sjangeren og det skulle bare mangle at de legger igjen et stort inntrykk på låtskrivere og musikere fra landet. Det kan definitivt sies om Chico Buarque, som startet sin musikalske reise med å studere verkene til Tom Jobim og João Gilberto. Den unge mannen kom fra en rik familie og skulle på et tidspunkt bli arkitekt, men fant i stedet veien frem til scenen som en 20 år gammel gutt i 1964. Det var et viktig år i Brasils moderne historie.

Chico Buarque talent fant fort veien fram til oppmerksomhet og heder. Dronningen av bossa nova, Nara Leão, spilte inn tre av sangene hans og karrieren til den unge låtskriveren skjøt fart. Like fullt var det ikke bare ros å få, av sine samtidige. Gilberto Gil og Caetano Veloso kom med kritikk: Musikken til unge Buarque var konservativ og stilistisk ufarlig. Dette fikk en effekt, fordi etter hvert tok bossa novaens unge stjerneskudd større risiko med både musikk og tekst. Hans interesse for lyrikk og bøker ga utslag i teaterstykket “Roda Vida” med metaforer som var dårlig skjulte angrep på datidens regime.

Å kritisere et faktisk diktatur mens du bor der er alvorlige saker og da Buarque fryktet for sin frihet så valgte han også å leve en stund i Italia, i eksil. Da han kom tilbake til Brasil var hans posisjon som “bad boy” nå sementert. Til gjengjeld samarbeidet han nå med nettopp folk som Caetano Veloso og Gilberto Gil. I låten vi har valgt ut til spillelisten, “Cálice”, retter han en pekefinger mot patriarkiet gjennom å maskere det i ordet Cálice (Alterkalken man drikker nattverdsvin av), som også kan høres ut som ordet “cale-se”: Hold kjeft. Komposisjonen, som minner om et religiøst arrangement, forsterkes av at Buarque låner stemmen til Nascimento og lar “Cálice” være en duett som etter hvert går fra å være en forsiktig metafor til å nesten høres ut som et reellt angrep i det begge korer “CÁLICE” med hui og hast.

4. DJ Marky & XRS – LK

Å kalle Rio de Janeiro og São Paulo for festbyer er en underdrivelse. AskMen.com har en egen guide for å vise menn, dumme nok til å bruke et slikt nettsted, til “Beaches, Parties & Women”. Folk fra hele verden har hørt om Copacabana. Spesielt unge amerikanere fra øvre middelklassen ser på Brasil som Partyville, noe som også leder til deres enorme oppmøte under VM.

Før “baile funk” ble et begrep var det faktisk den noe uglesette sjangeren drum & bass som Brasil sendte tilbake til Europa og USA med deres egen tvist. De fire navnene som utmerket seg var DJ Patife, XRS Land, Drumagick og DJ Marky. Alle var flinke produsenter som visste at deres brasilianske opphav var nøkkelen til opmmerksomhet internasjonalt. Men som DJ var DJ Marky en sensasjon. Stålkontroll på overgangene pleier å være bakgrunnen for at en DJ anerkjennes som ekstra flink, men dette var bare den lille begynnelsen til hans store talent. Han pleide å scratche slik spesialiserte hip-hop-DJ-s gjør, med kreative småtriks og bruk av utstyret få hadde tenkt på. På sitt villeste pleide han å løfte opp vinylplatespilleren og scratche som om han holdt en gitar rundt livet.

Det var egentlig bare et spørsmål om tid før DJ Marky kom til å få et stort internasjonalt gjennombrudd, men ville han klare å gi ut en låt god nok? Om man har en studiopartner som har styrkene der Marky har svakhetene og et sample av den legendariske bossa nova-gitaristen Toquinho så er alt mulig. Med sin erfaring fra både São Paulo — og nå London — sitt rike natteliv så visste DJ Marky hva som funket: Han lot gitarriffet stå i sentrum og bygget låten rundt dette med kun små hint av nye harmonier og synther. Etter hvert kom det et hint av stemmen til Jorge Ben, også fra Den jazzete, melankolske og svært dansbare låten “LK”, som den het, ble en sensasjon og en vokalversjon med fløtesangeren Stamina fulgte så. 2002 rakk dermed å se DJ Marky på topp 20-listen i Storbritannia. Hadde situasjonen vært da, slik den er i dag, så hadde LK vært en hit over hele verden.

Noen ganger koster det å ha en god idé for tidlig.

5. Heitor Villa-Lobos – Chôros No. 10: Rasga O Coracao

Heitor Villa-Lobos var en stor brasiliansk komponist og dirigent. Fra 1932 var han også sjef for den brasilianske stats musikkundervisning. Han studerte sitt lands folkemusikk inngående, bl.a. på innsamlingsreiser i Amazonasområdet) og i sine komposisjoner utnyttet han folkeinstrumenter og folkelige motiver og rytmer. Som mange intellektuelle reiste han til Paris i 1920-årene, der mottok han sterke impulser fra neoklassisismen.

Villa-Lobos sine verk for orkestre og kor er fascinerende dykk inn i en tid som rives mellom modernistiske impulser og klassiske melodier. Han rives også mellom Brasil og Europa. Hans “Bachianas Brasileiras” er mest kjent i dag og spesielt gitarmusikken med referanser til både Bach og Brasil. I verket “Magdalena”, som han skrev for å sette opp på Broadway (!), foregår handlingen i en smaragdgruve i Colombia, hvor katolikkene må i konflikt med urinnvånerne. Selv fant Villa-Lobos sin musikalske nerve i denne sidestillingen: Mellom en Ravel-inspirert impresjonisme og folkemusikk fra Latin-Amerika.

Choro er instrumentalmusikk fra Rio de Janeiros gater, karakterisert av improvisasjon, virtuositet og subtile moduleringer. Opphavet finner vi allerede på 1800-tallet og synkoperingen og dets harmoniske interessante vesen må ha fascinert Villa-Lobos: Hans “Choros”, mange av dem for gitar, er i dag blant hans mest kjente verk. Nummer 10, som vi har valgt ut til listen, er et mesterverk. Og det er det flere som syns. Villa-Lobos sitt prosjekt om å forene Paris med Amazonas når sitt klimaks, flere ganger.

6. Caetano Veloso – O Leãozinho

Lille løve. Denne enkle sangen fra en mann med en unik stemme har blitt tolket på nytt av flere. Grunnen er enkel. Sangen er en vakker trudelutt om at det gjelder å stå på.

Caetano Veloso har fått en lang karriere, med denne låten som en tidlig varsel om hva låtskriveren Veloso var i stand til. Med det ble han også fanebærer for Tropicalia-bevegelsen som Brasil eksporterte mot slutten av 60-tallet. Dette var en bevegelse som forente lyrikk og forfatterskap med musikken og som senere skulle få fans i form av musikere så varierte som Arto Lindsay, Devendra Banhart og Nelly Furtado.

Låten representerer på mange hva Caetano Veloso og hans nære venn Gilberto Gil prøvde å få til i begynnelsen av deres karrierer: Å forene brasiliansk sjarm med Hollywood-glamour og den nye rockemusikken fra Europa og USA.

7. Gui Boratto – Beautiful Life

I 2007 ble et lite album gitt ut på det Köln-baserte plateselskapet Kompakt månedens album i det ellers svært mainstream-fokuserte Mixmag. Kompakt var mer kjent for en kjølig, nordisk minimalistisk tekno. Her var et album, “Chromophobia” som var minimalistisk, som var tekno, men som hadde en varme og annerledeshet som grep oppmerksomheten.

Gui Boratto hadde startet musikkarrieren sin lenge før den tid, men det var i kraft av å være en studiotekniker av rang. Med flere oppdrag for store plateselskap skrudde han sammen lyd til utgivelser som han ikke snakker stort om i dag. Med tanke på at Garth Brooks sto på kundelisten, så forstår vi det godt.

Men med sånne oppdrag i bagasjen blir forsiktige mollstemte harmonier en ren ufarlighet, selv om de på midten av forrige tiår føltes som den endelige flørten med trance som minimalistisk tekno trengte. Den dannet også en bro fra undergrunnens teknomiljø til datidens melodiske electro-house, som dominerte radio og spillelistene til klesbutikker rundt om i verden. Det må ha vært gledens tid da Kompakt fikk den første demoen fra Boratto i posten.

Jeg har spilt mesterverket “Beautiful Life” ute opptil flere ganger som DJ, det samme har Nabovarsels egen Njaal. Det er en låt som folk stadig spør om og snakker om. Overraskelsen ligger alltid og venter på en når en forteller at Gui Boratto ikke er en italiensk italo-mester eller tysk teknomeister, men en fyr fra São Paulo som lot sin kone synge noen fraser over en suggerende teknolåt. Resultatet ble et naivt, oppløftende stykke musikk som bygger seg opp i løpet av 9 minutter til en indiepop-låt man kan danse til kl 03:15 om natten.

8. Ilê Aiyê – Que Bloco é Esse?

Det er vanskelig å få folk til å tenke på annet enn Amazonas, Rio de Janeiro og São Paulo når man skal tenke på Brasil, men bruk gjerne litt tid på den vakre regionen Bahia. Her finner man vidunderlige naturområder som Pratinhaelven og den 400m høye fossen Fumaça. Bahia mottok mesteparten av slavene som kom fra Afrika og delstaten i dag er den mest afrikansk-pregede i Brasil, både kulturelt og sosialt. Capoeira var lenge ulovlig, ikke som kampsport, men i navn (!) og før navnet ble lovlig igjen het det “Luta Regional Baiana”, altså regionskamp fra Bahia.

Ilê Aiyê, et navn som kanskje er et kollektiv av musikere og kunstnere, kanskje en institusjon, kanskje bare rett og slett en stor fest, ble stiftet i 1974 i storbyen Salvador, regionshovedstad i Bahia. Gruppen har sitt utspring i nabolaget Liberdade som også rommer den største gruppen med afro-brasilianere. Som en by i byen finner man Liberdade på toppen av et platå som ser ut mot havnen. Det er et sted hvor vi finner mye uro.

Men hva er Ilê Aiyê? Siden det finnes en del utgivelser med dette som artistnavn, så er det vel kanskje rimelig å se på det som en gruppe. Men en riktigere forståelse er tanken om en institusjon, som også spiller inn musikken den representerer. De deltar i de berømte karnevalene som finner sted i Bahia-regionen. Da er man plutselig langt flere enn bare noen musikere, da er man hundrevis av musikere og hundrevis av dansere. Det er karnevalet i Salvador, Bahia som bør kalles for det store karnevalet. Det som finner sted i Rio er nærmest for en markedsføringsstunt fra store varemerker, sammenlignet med den utopiske festen som finner sted lenger nord. To millioner mennesker deltar hvert år, og karnevalet varer i en uke. I 16 timer hver dag!

Sånn sett er Ilê Aiyê et sårt tiltrengt element i et karneval som ellers representerer seg selv i mer folkelige uttrykk. Institusjonen peker mot afro-brasiliansk kulturarv og viser stolt frem de musikalske tradisjonene som også la grunnlaget for sambaen. Kontroversielt nok lar de også kun mørke afro-brasilianere delta i paraden, men det er vanskelig å ikke tenke på at det er nettopp denne holdningen som skal til for å løfte frem den afro-brasilianske stoltheten i det som ellers er arrangement som ønsker hele verden velkommen.

9. CSS – Acho Um Pouco Bom

De skulle ha blitt verdens største band. Sub Pop hadde ikke engang begynt å gjøre klart prosessen for å gi ut debuten “Cansei De Ser Sexy”, albumet som skulle gi electrorock-bandet deres internasjonale gjennombrudd. Så hadde de likevel havnet på forsiden av magasiner med dybdesaker om dette rare bandet fra São Paulo som sto helt i fronten av den nye bølgen av bråkete band, en bølge som hadde fått merkelappen “Nu-rave”. Med frontfiguren Lovefoxx i spissen var de klare for å etablere seg som fanebærer av det nye, moderne Lula-styrte Brasil.

Flere konkurser, rettsaker og perioder med stygg intern krangling gjorde at bandet aldri fikk den karrieren de — og strengt tatt vi — hadde håpet på. For å dekke underskudd og gjeld lanserte bandet, med flere suspekte samarbeidspartnere og managere i teamet, turnéer som skulle dekke inn tapet. Disse var så dårlig drevet at bandet reiste verden rundt, for å ende opp med enda mere underskudd. Slike stressende situasjoner kan tære på den beste og kranglingen kulminerte i at flere i bandet sluttet, med påfølgende offentlig krangling pluss rettsaker. Før den tid rakk CSS, nå “avslørt” som en sammensetning av mer og mindre musikalsk begavede São Paulo-hipstere, å gi ut låter av varierende kvalitet. På sitt beste var de når de fremhevet deres annerledeshet og brasilianske kosmopolitiske sjarm. Uten at CSS var flinke nok til å strekke seg lenger enn å trygt havne i samme bås som elektrorockere du kunne høre på Kitsuné-samle-CD-er. “Alala” og, “Let’s Make Love and Listen to Death from Above” var spesielt vellykkede (og de har du kanskje hørt), sammen med andre låter som “Off The Hook”. “Acho Um Pouco Bom”, en ode til det å bli hjemme og holde seg unna folk for en kveld, er CSS på sitt mest sjarmerende brasilianske,

Strengt tatt har flere av bandene som seilet opp under merkelappen “nu-rave” klart seg svært dårlig: Klaxons har så å si forsvunnet. Hadouken, Shitdisco og New Young Pony Club lurer jeg fortsatt på hvorfor noen likte i det hele tatt. De som har bevart karrieren sin er sånne som har greid å forandre seg i takt med trendene (som Test Icicles-medlem Devonté Hynes som skulle bli melankolske Lightspeed Champion og nå lager R&B under navnet Blood Orange) eller de som har greid å finjustere live-showet sitt til å treffe festivalpublikummet OG klubbgåeren (som Simian Mobile Disco, strengt tatt to nerder som har truffet perfekt med festivalenes økte fokus på elektronisk dansemusikk de siste 6-7 årene).

I bunn og grunn imponerende å ha skrevet seg ut av popmusikken så kjapt, all den tid folk som Shakira, Max Martin og Timbaland fortsatt er å se på hitlistene.

10. Os Mutantes – Bat Macumba

Fortidens psykedeliske rock og pop har et takknemlig ettermæle, med et dedikert publikum av musikere. Over hele verden finner vi folk som er på utkikk etter folk som turde å frike ut i studio en gang i tiden. Os Mutantes fra São Paulo har et stjernelag av slike dedikerte fans, en listen som inkluderer navn som Kurt Cobain, Beck, Tortoise, Kevin Barnes og — ikke minst — David Byrne. Sistnevnte er en av de hovedansvarlige for at bandet har en trygg posisjon i den psykedeliske rockens kanon. Plateselskapet til Byrne, Luaka Bop, har lenge spesialisert seg i å hente og gi ut musikk fra hele verden, både glemte skatter og kontemporære artister med noe å tilby i dag. Nattjazz hadde neppe hentet min mors favorittartist, peruanske Susana Baca, til Bergen om det ikke hadde vært for Luaka Bop, og David Byrnes, utrettelige arbeid med å formidle hvor fantastisk hun var. Og det samme kan sies om Os Mutantes.

1968 er et år som står igjen som en viktig markør på den vestlig kulturen og det samme må sies om Brasil. Dette er året der Os Mutantes slipper sitt selvtitulerte debutalbum. I 1961 ble João Goulart president i Brasil og en periode med uro fulgte. Goulart førte en økonomisk politikk som slo feil ut og fant ikke støtte hos verken hæren eller arbeiderklassen. I 1964 opplevde så Brasil et militært kupp sted og senere skulle alle politiske partier bli forbudt. En udemokratisk, undertrykkende og voldelig periode fant nå sted i et land hvis militære ledelse søkte etter å bli USAs nærmeste allierte i kampen mot kommunismen. Ekstremisme avler ekstremisme og venstresiden organiserte seg med ekstreme midler: bygeriljaens aksjoner og demonstrasjoner fra arbeidere og studenter ledet i 1968 til ytterligere innstramninger da general Arthur da Costa e Silva tok makten og gav seg selv og sine etterfølgere retten til å regjere med full diktatorisk makt.

Det er ikke det samme som at musikken til Os Mutantes ER lyden av dette sosialøkonomiske kaoset, men sterkt påvirket av radikaliseringen av venstresidens intellektuelle, “hippiebevegelsene” og artistenes ønske om å sterkere gjenspeile urettferdigheter og idéer som talte makten imot — det var de definitivt. Til tider ble de selv plaget av regimet, som ikke var i tvil om at bandet representerte en livsstil og et miljø som var i opposisjon.

Tropicalia-bevegelsen, som Caetano Veloso var en sterk del av, ble en viktig stemme og et viktig miljø, som Os Mutantes ble invitert inn i. Musikere ble jo, som kjent, sterkt inspirert i møte med opposisjonelle forfattere og lyrikere og i låten “Bat Macumba” ser man bandet utforske sidestillingen av ordet Macumba som er et afrikansk ord som muligens betyr musikk og muligens magi… og Batman. Det er ikke helt ulikt noe Jan Erik Vold kunne gjort på den andre siden av Atlanterhavet, på samme tid. Os Mutantes dekonstruerer lydene i “Bat Macumba” og fjerner, forsiktig, stavelser og legger de til igjen mens garasjerock-grooven spinner videre over vrengte, psykedeliske lyder og vill afro-brasiliansk perkusjon. Det er virkelig ikke mye der ute som høres ut som dette.