I løpet av Dance Mania Records’ drøyt ti år lange eksistens som aktivt plateselskap fra 86 til 98, pøste det ut rå dansemusikk med en sterk vilje til å bryte grenser. Innflytelsen til utgivelsene deres kan høres hos alt fra Daft Punk via Delroy Edwards til Night Slugs-sjef Bok Bok, og ghetto house-lyden artistene rendyrket på 90-tallet ble senere utviklet videre av folk som RP Boo, Traxman og Teklife-gjengen til juke. Å velge ut fem spor blir derfor en øvelse i vilkårlighet, og reflekterer også min egen preferanse for utgivelsene på 90-tallet. Det er mye mer å ta av.

Deeon Boyd var kanskje den mest produktive av artistene på Dance Mania på 90-tallet. Produksjonene hans oppsummerer mye av det som forbindes med ghetto house: minimalisme, høyt tempo, upolert produksjon og sex-fikserte tekster. På Shake dat butt sampler han Dopplereffekts «Superior Race», og klarer å dusje sporet med en solid dose svette i løpet av turen fra Detroit til Chicago. Symptomatisk nok har også denne utgivelsen et spor kalt «Shake Dat Ass» umiddelbart forut for «Shake Dat Butt».

DJ Funk/Charles Chambers eier i dag dancemaniarecords.com, hvor han skriver om seg selv: «DJ Funk starts producing in the mid-90’s a sound which will become the heartbeat of an entire city and will flow for more than a decade most of music shops around the world. He creates the perfect balance between Hip Hop Music and House Music, produced it all in his Chicago studio […] He becomes the biggest representative of the ghetto house scene throughout the world and smashes every continent with his hysterical sets, his exclusive selection and his unusual behavior.» Fargerik fyr med andre ord. På «Jerk It» skaper samarbeidet mellom den forvrengte basstrommen og syre-bassen en slags fuktig, pulserende, levende ting. På samme tolv-tommer finner man også «Video Clash II (Street Mix)» som også må sies å være en klassiker.

DJ Rush/Isaiah Major ga kun ut to tolv-tommer på Dance Mania før han etterhvert endte opp i Berlin og ble en del av techno-miljøet der. Spor som «Heaven & Hell» vitner likevel om en idiosynkratisk smak, og ligger nærmere Detroit-techno enn DMs varemerke. Med sine 198 cm og 12 timer lange DJ-sett må han også utgjort litt av en skikkelse i Chicago på første halvdel 90-tallet. «Child’s Play» er noe så sjeldent som en skummel house-låt, nedsunket i en gjørme som er mer satanistisk enn seksuell.

Paul Johnson er et inspirerende menneske: Dels på grunn av at han DJer fra en rullestol, dels fordi han virker som en genuint ok fyr, men mest fordi han har lagd traxx som «Feel My M.F. Bass». Bass rimer med face, ferdig snakka.

DJ Slugo/Thomas Kendricks er selverklært «King of Ghetto House», en ikke helt ufortjent tittel med tanke på produksjonsvolumet hans fra 90-tallet og utover. På «Freaky Ride» kan man høre de repetetive og hyperaktive vokalkuttene som senere er blitt så karakteristisk for juke. Når DJ Deeon i en lengre sak på FACT sier om Dance Mania-lyden at «it’s got […] that easy-listening vibe», er det vel knapt noen gang så sant som for dette sporet.