YOU KNOW HOW TO DANCE
Av: Emilio Sanhueza
Kolbjørn Lyslo var bare en av mange. Utrolig, men sant: Det fantes en tid, før internett penetrerte livene våre, der lille Norge hadde flere produsenter som markerte seg internasjonalt med spennende, kreativ elektronisk klubbmusikk. Flere enn det du kan telle med fingrene du har på én hånd. Det vil si at vi hadde flere enn fem markante produsenter. Dette er, den dag i dag, sterke tall og selv om Norge muligens har fem nye stykker akkurat nå (under tvil, men la oss ikke starte en rangering kanonisering her og nå), bør man også ta seg tid til å reflektere over hvordan et lite land maktet å fostre flere spennende, internasjonalt anerkjente dansegulvkunstnere, i en og samme generasjon på 90-tallet.
Her er en tese: Det er slike musikalske bevegelser – og sterke tall som 5+ – som gir grobunn for journalistdefinerte ___-bølger og gode vekstforhold for en uttalt aura av hipphet. Dette er viktig. En hipphet som blir til en optimisme, en optimisme som vokser ut av det abstrakte og over til unge menneskers studieplassvalg, for så å materialisere seg videre i næringsliv og hos gründere spesielt. Intet mindre. Og Gud, som vi elsker suksess i musikken. Det er suksesshistorier fra musikalske bevegelser som får lokalpressen til å stille (unge) turister spørsmål om de kjenner til lokale musikere. Å starte en kafé i en by er kult og spennende, å starte en kafé i en by som Monocle slår opp som særlig spennende og levelig er bra business. Musikk har en stor, bred appell og klubbmusikk har ofte et premiss, mellom linjene, om at den kun kan finne sted der det skjer ting om natten… og steder der det skjer ting om natten er steder der det fins unge mennesker, optimisme, (til en viss grad) penger og, ikke minst, kreativitet.
La oss derfor snakke litt om Kolbjørn Lyslo. Meg bekjent befinner han seg i Tromsø, hvor han også er fra. Miljøet som oppstod i Tromsø på 90-tallet er helt unikt. Jeg har vanskeligheter med å finne historiske paralleller fra andre steder i verden. 70 000 innbyggere på et sted “et par steinkast unna” Nordpolen, noenlunde isolert fra andre europeiske storbyer. Likevel fostret byen musikkpersonligheter som Geir Jenssen (Biosphere), Bjørn Torske, Per Martinsen (Mental Overdrive), Auggie Frost, Bel Canto / Anneli Drecker, Rune Lindbæk og den svært suksessrike duoen Röyksopp, bestående av Torbjørn Brundtland og Svein Berge. Det fins også et par mennesker i kulissene som kunne ha blitt nevnt. Noen aldersforskjeller til tross: Det fungerer å se på disse som en enestående generasjon som dukket opp i kjølvannet av den elektroniske (klubb)musikkens inntog i Norge. Denne generasjonen og dens tilknytning til Tromsø er så sterk at artister som Torske og Röyksopp fortsatt omtales av mange medier (spesielt Oslobaserte) som “Tromsø-artister”, selv etter 16 år med fast bosted og virke i Bergen. Tromsø, altså. Det blir trolig for mye å forvente at det kan skje igjen, i alle fall i Norge. Hva er oddsen, liksom.
I matematisk sosiologi bruker man uttrykket “interpersonal ties” i løst og fast, et uttrykk som definerer mellommenneskelige bånd som informasjonsbærende forbindelser mellom folk. Kort sagt sier vennelisten din på Facebook noe om hvem du er som person. Ditt sosiale nettverk blir en fortelling. Og for å dra det videre: Ditt firmas samarbeid med et annet firma, eller sponsing av en idrett sier noe om firmaet. Assosiasjoner skaper muligheter. Her er en ting du har gjort, eller kommer til å gjøre: Det at du tør å snakke med noen du ikke kjenner så godt, fordi dere er fra samme sted. Fordi foreldrene deres kjenner hverandre. Du tenker ikke over at du har lettere for å bli kjent med en person du ikke vet så mye om og ikke har forutsetninger for å bli kjent med, kun fordi du vet at hun/han hadde samme samfunnsfagslærer som deg på videregående. Og så videre. Og så videre.
Det som er viktig å få med seg er hvordan man tillater seg å differensiere: Man har en sterk sosial forbindelse til sin bestevenn, mens man har en svak sosial forbindelse til din bestevenn sin 10 år eldre søster. Sterke og svake forbindelser er begge med på å danne et større bilde av hvem du er, hva du kan og hvem du kjenner. Du kjenner kanskje ikke Sondre Lerche direkte, men dere har 40 felles venner på Facebook. Altså er dere i samme nettverk. Og for å dra det videre: Statoil støtter Festspillene i tykt og tynt og på den måten prøver de å anskaffe seg en sosial forbindelse til kredible artister som Maja Ratkje. Slik blir våre nettverk til slutt og enten du vil eller ei så blir nettverket av betydning for hvem du er og hva du kan få til utover din nære omgangskrets.
Denne kompliserte matrisen du plasseres i – eller som man jobber for å plassere seg selv i – er en god måte å forstå hvordan nisjémusikk kan nå ut på, men enda bedre å forstå hvordan ulike artister, plateselskap og miljøer knytter seg opp mot hverandre og tar del i andres merkevarebygging. Bergensbølgen som feide over Norge på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet var knyttet opp mot Tromsø, og vice versa. Uten Bergen, ingen Tromsø. Hadde ikke Bergen fått sin egen mølje av oppmerksomhet etter Tromsøs første gjennombrudd, påstås det her at Tromsø neppe hadde opprettholdt den (stort sett positive) oppmerksomheten som artister som blant andre Frost fikk. Kanskje spesielt på grunn av de Röyksopp-produserte låtene, en duo som først traff en nerve etter å ha flyttet til Bergen og tilknyttet seg til miljøet rundt Tellé. Så her er en til tese: Vinnere skaper vinnere. Suksess avler suksess. Dette gjelder spesielt elektronisk klubbmusikk, hvor fellesskapet og nettverkene er grobunn både for anseelse og resultat. På samme måte som man ikke får spilt ute på byen uten å kjenne noen, så er sjansen for å bli hørt av mange større av å være innenfor det nettverket hvor man har tilgang til mange. Dette er organisk, nesten et levende vesen. Problemet er bare at det er vanskelig for mange å forholde seg til.
For de av oss som så det kleine innslaget til NRK Lydverket om Young Dreams, så ble man sittende igjen mindre klok enn før innslaget startet. Det som kunne blitt en informativ, morsom introduksjon til et band som var på alles lepper (og som senere skulle bli signert til velrennomerte Modular People) ble til en smørje av en reportasje som endte opp med å handle om noe helt annet: At det fins veldig mange band i Bergen. Torkjell fra Audrey Horne ble bedt om å tegne opp et kart over musikere i byen. Han er en kul kis, og en flink pedagog, men jeg tror Lydverket heller skulle gjort en større reportasje om musikklivet i Bergen enn å fokusere på en musiker med svake sosiale forbindelser til bandet Young Dreams og kaste vekk tiden til seeren, ved at man prøver å male frem et uklart poeng om at i Bergen… fins det mange band.
At enkelte reportere, musikkjournalister og andre ikke bruker tid på å sette seg inn i hvordan disse matrisene fungerer og hvordan man kan omtale enkelte musikere og hvordan deres musikk er og blir spennende i slike matrise er synd, men uunngåelig. For den interesserte lytter sin del, er det å lese musikkskribenter som søker etter å sette seg inn, forstå og tolke slike nettverk noe av den største gleden man kan få som en over gjennomsnittet entusiastisk og interessert musikkelsker. Altfor ofte brytes musikalske bevegelser, i et så lite land som Norge (!), ned til lokale kuriositeter og en liten gruppe menneskers flaks og innsats. Bergen er Bergen, Tromsø er Tromsø.
Doc L Junior – Just An E
Ja, det var Kolbjørn Lyslo dette skulle handle om. For mange, mange år siden lagde han musikk sammen med guttene i Røyksopp og Gaute Barlindhaug under navnet Aedena Cycle. En del fine låter ble utgitt på Vidar Hanssens plateselskap Beatservice. Denne historien og tankene rundt hvordan ting henger sammen, ofte uklart, er basert på skjebnen som ligger bak en av hans beste utgivelser. Footnotes 3 kom ut på det Berlinbaserte Sex Tags Mania. Det er et ultrakredibelt plateselskap som kun gir ut musikk på et fåtall kopier vinyl. Plateselselskapet er forresten drevet av to mossinger, som studerte kunst i Bergen en gang i tiden. De to låtene, “Baracuda” og “You Know How To Dance” var ment å gis ut i 2001 under hans alias Doc L. Junior. På et plateselskap som het “Footnotes” og som ble startet av DJ Erot og som rakk å se en utgivelse til i regi av Bjørn Torske og Mikal Telle, før det ble stille. Det sies, ikke uten grunn, at utgivelsen fikk en velfortjent oppmerksomhetsboost av at Oslobaserte Prins Thomas profilerte låtene gjennom sine DJ-jobber over hele verden. Hvem er den egentlige vinneren her? For det er jo en enkel suksesshistorie å fortelle om, dette her?
Svar mottas gjerne.
Kolbjørns musikk som Doc L. Junior er fantastisk housemusikk. Det lille krydderet som er unikt for Lyslo er det noe populistiske forståelsen for riff og melodier, kvernet gjennom en house-estetikk som høres veldig, veldig bra ut på store anlegg i høyt lydvolum. Kanskje spesielt “Just An E” bør sjekkes ut, en låt som var flere år forut sin tid om man var blant dem som syntes produsenter som Mylo og Richard X var inne på noe. “How Ya Doin‘” er en seig, sløv diskosak som i dag glir rett inn blant musikken til nydisko-musikere som Tensnake, Tiger & Woods og Tornado Wallace. Som du kanskje er enig i, så er status og posisjon organiske ting og de endres stadig vekk, men en gang var Doc L. Junior hot shit som bare faen. Jeg syns denne linken til Beatservice, som forklarer hva som skjedde med Aedena Cycle sier det ganske så greit, du. “Svein Berge and Torbjørn Brundtland now call themselves Röyksopp, and Kolbjørn Lyslo is none other than Doc L. Jnr.”. Det er kanskje det beste fotnotepoenget man kan klare her: Doc L. Junior er estetisk sett veldig umiddelbar og i bunn og grunn veldig annerledes mange av sine kompanjonger. Lyslo hadde en lagt mer “sjelfull” sound, med sterke elementer hentet fra afro-amerikansk musikk ala soul, gospel, tidlig funk og disco. Der andre Tromsø-musikere gjerne hentet ting fra en bredere pallett og en del av dem kan med rette sies å være “kjøligere”. Men det er heller ingen tvil om at Doc L. Junior er en viktig brikke i gjengen. Det er derfor nettverk er viktig. Den drar med seg gode folk, noen ganger på tross av og noen ganger på grunn av ulikhetene.
