Footnotes: Live From Pass It

LIVE FROM PASS IT
Av: Emilio Sanhueza

Det sto mellom Iben Elster eller Teddy Touch. Førstnevnte er en fyr vi har snakket om tidligere: Disco-DJ og en viktig kollaboratør for Bjørn Torske. En veldig snill mann med mange discoplater i bagen sin og med mye kunnskap om house, techno og det om å kunne løfte frem DJ-ing som et håndtverk. Sistnevnte, Teddy, gjør det i dag veldig bra med trioen Souldrop, men har alltid vært en av byens mest synlige hip-hop og rap-DJ-s, nesten så lenge jeg kan huske noe fra utelivsmiljøet i Bergen. Jeg måtte velge mellom de to.

Det var 2001 og jeg befant meg hos Utekontakten i Bergen. Denne organisasjonen for bedring av livssituasjonen for ungdom i Bergen lå der det ligger i dag, rett over gaten fra Bystasjonen og Grieghallen. En stygg, hvit bygning som har fått kjenne eksosen krype inn i byggets hvitmaling. Det fins en Dolk-stensil der, som er så mye finere enn bygget, at Utekontakten har brukt en del ressurser på å bevare det med plexiglass. Til tross for et usjarmerende ytre – et strålende eksempel på hva som skjer når du lar europaveitrafikk gå midt gjennom sentrum slik Bergen har fått det til – anser jeg arbeidet til Utekontakten i Bergen for å ha vært veldig viktig for musikk- og ungdomssmiljøet som skulle prege kulturbyen Bergen senere. Man skal ikke skue hunden på hårene. Det kommer vi tilbake til.

Vi kalte det ikke for “Utekontakten i Bergen”, det ville vært for døvt, vi kalte det i stedet for Future. Det navnet kom ikke fra oss, det kom fra Bergen Kommune. Future var et samlepunkt for en rekke ungdommer som var såpass interesserte i noe at de tok det ekstra steget som måtte til for å faktisk pelle seg opp fra sofaen og gjøre noe. Jeg vet ikke hvor mange av oss som bodde i sentrum, men det kan ikke ha vært så veldig mange. Kasper og jeg kom fra Landås. Her var det folk fra Åsane. Laksevåg. Og Loddefjord. Her var ungdommer som var interesserte i breaking, rapping, DJ-ing og i graffiti. Utekontakten har som oppgave å bedre situasjonen til risikoutsatt ungdom, og enten så har de gjort en strålende jobb eller så bommet de grovt på klientellet sitt da vi var der i begynnelsen av forrige tiår. Det er flere derfra som i dag markerer seg som skapende, kreative mennesker: Leo Ajkic, John Olav Nilsen (Han kalte seg da for Joe Motion), Freakshow, DJ Anthony Chase (som også er NHH-utdannet) og Jacob Lysgaard. Mario Urban ble kastet ut herfra, av Mikal Telle (som jobbet der). Han var for ung. Han kom tilbake. Han ble venn med Vågard igjen, etter å ha mistet kontakten de hadde da de begge gikk på barnehage sammen. Han begynte å breake. Stort sett satt han og tegnet grafitti. Og oss: Nabovarsel-duoen Kasper Romskip & Planeter og Sanhueza. Vi var der, siklende/sirklende rundt DJ-utstyret.

Vi hadde to valg: Iben Elster eller Teddy Touch. Det var et gratis DJ-kurs, hvor du kunne velge mellom house og hip-hop. Hvis du har snoket litt rundt på nabovarsel.info eller i det hele tatt truffet meg så blir det ikke overraskende å høre at jeg valgte house. Ikke at det var forutbestemt. Jeg kunne godt tenke meg å lære å scratche (hvilket jeg aldri har lært) og jeg likte hip-hop. Jeg likte faktisk MYE hip-hop. Men jeg likte også house. Jeg likte Basement Jaxx. Jeg likte Daft Punk. Og Röyksopp hadde akkurat sluppet en nydelig låt: Poor Leno. Så jeg hadde ingenting i mot å gå på et DJ-kurs som fokuserte på house, som var gratis, og som ble ledet av en dude som spilte fast på Agora, dette hippe utestedet for voksne. Så house ble det.

Jeg har, et par ganger i livet mitt, tenkt på dette øyeblikket og lurt på om et annet valg kunne dratt livet om ungdomstiden min i en annen estetisk retning og dermed inn i en annen vei, andre mennesker, bekjentskap, utesteder og prosjekter. Jeg lurer rett og slett på om jeg kunne ha blitt et helt annet menneske av noe så sjofelt enkelt som valget av DJ-kurs som 15-åring. Jeg har kommet fram til: Trolig ikke. Til det var hip-hop-miljøet i Bergen langt åpnere og mer eklektisk enn folk tror. Det samme gjelder housemiljøet i Bergen. Alle ligger med alle. En person som DJ Nuteq, kjent for å være en av byens beste hip-hop DJ-s og bakmannen til det som engang var et ekstremt populært klubbkonsept for min generasjon (Definition of ILL), er også en av byens mest interesserte i sjangre som drum & bass, grime, breaks, tekno etc. Han er rett og slett en glad platesamler, som også er en ekstremt habil hip-hop DJ.

Og så er det hip-hop da.

Det er bare å spørre rundt. Hip-hop er den store sosialestetiske vekkelsen som hjemsøkte vårt land. Kanskje gjør den det fortsatt. Og den har vel egentlig hjemsøkt hele kloden. No doubt. Dette nettstedet har materiale for flere år fremover om vi hadde gjort saker der vi fokuserer på interessant rap og hip-hop fra andre land enn USA og Norge. Men norsk hip-hop historie er i seg selv massevis av interessant materiale, en musikalsk bevegelse som sier noe om ting som urbant liv i et post-oljeboom Norge, et Norge post-innvandring og som sier noe om demokratiseringen av tilgjengelig musikkutstyr.

Lett å glemme: Hip-hop og rap er en musikksjanger. En estetikk som penetrerte ungdomsskolen min. Og videregående. Jeg vet det var slik for de fleste rundt meg, rundt min egen alder. De litt eldre også. De litt yngre også. Vi pleier å si, Petter Berge og jeg, at vår generasjon er generasjonen som ble truffet av The Strokes‘ “Is This It” og Dr. Dres “Chronic 2001”. At disse to albumene kom på det helt riktige tidspunktet for oss, banet vei for våre musikkvalg som konsumenter og fans.

Her er tingen: Oslo februar 2013. Jeg er på by:Larm. Jeg er på Rockefeller. Jeg er på konsert, et slags comeback-konsert faktisk, med en norsk duo som var blant mine store helter da jeg var yngre. Equicez har gjort comeback, etter flere år med soloprosjekter, rot og zen-aktig stillhet. En konsert på Blå i forkant var alt folk hadde fått, nå var det endelig en stor scene og nok oppmerksomhet. Det føles som en gjenforeningsfest, class of 2003. Innimellom alle de eldre hodene finner vi yngre som tydeligvis identifiserer seg med hip-hop og rap (og bruker klær ekspressivt for å markere det, så det ikke er tvil). De ser ut som om de var like gamle som jenten som gjør en cameo på “Barnslig”, da den ble utgitt. Men de er der og de er klar for å digge det. Selv merker jeg at jeg er mer spent enn jeg trodde jeg skulle bli. En del av meg var veldig glad for å se en duo som ga ut et debutalbum jeg anså som viktig da det kom og som jeg ikke hadde sett siden en ungdomskonsert på 1880.

De går ut på scenen. Jubel. Til tider er det veldig bra. De har en DJ med nerdete fremtoning som backer de opp, med et norsk flagg hengende over bordet DJ-utstyret er plassert på. Så kommer comeback-singel. Til min store skrekk og gru: Et band kommer ut på scenen. Kanskje låten er fet, men det er et eller annet som ikke stemmer. Det er så fett når det bare er Cast og F’em. De mangler ikke energi. De mangler ikke fremføringsglede. Hvorfor legger de på et band, det virker ikke å gi konserten noe ekstra. Ligger problemet hos meg?

Det er flere og flere norske hip-hop artister som i dag blir backet av et band. Jeg forstår det godt. Her er min forenklede teori: Festivaler er, uten tvil, den største potensielle inntjeningen live-artister kan få i Norge. Det er en stor smørje av artister som får 12-15 000 kroner eller under i honorarer, mange av dem er veldig gode band og artister. For å havne i kneiken over bør du bevise kjapt, tydelig og enkelt at du har noe på store festivalscener å gjøre. I norsk sammenheng har dette blitt ensbetydende med å ha et live backingband i ryggen. Poengene man scorer ved å ha et band i ryggen fungerer veldig bra her. Man får en automatisk anerkjennelse hos våre (utdaterte) onkler og tanter som i det minste kan se en gitarist, bassist og keyboardist spille et eller annet av den funky musikken. Man kan se trommisen legge på slag over beaten, så man får et umiddelbart inntrykk av rytmisk dynamikk. Og så står man ikke helt alene med DJ-en sin på en kjempestor, svart flate. Man fyller rom, rett og slett. Listen over norske hip-hop-artister som benytter seg av backingband er nesten like lang som listen over norske hip-hop-artister.

Hør her, dette virker som proteksjonistisk og tradisjonalistisk av meg, men hør her: Hip-hop og DJ-kulturen er tett knyttet sammen. Det samme gjelder kunsten å rappe. En del av estetikken til hip-hop er uløselig knyttet til klubbkultur, like mye som det er en sjanger som ungdomsmiljøer over hele verden har knyttet til seg. Klart sjangeren har transcendert dette. Klart man skal kunne ha et live backingband om man vil. Men i Bergen har det gått en linje mellom Iben Elster og Teddy Touch som er syltynn, og det er ikke fordi Bergen er et unikt sted. Det er fordi linjen mellom hip-hop og housemusikk, disco, tekno og electro er syltynn.

Heldigvis har vi nådd et punkt i hip-hop hvor jeg ikke lenger ser på dette historiske faktum som en proteksjonistisk, konservativ tanke om at hip-hop var “bedre før”. Jeg ser heller på min mistro til backingband som et tegn på at hip-hop i Norge ikke helt har skjønt greien, og tar et valg som vinner publikum på den ene siden, men som gjør at man mister egenart og fokus på festen. Eller det vil si: Fest er det fortsatt, nå er det bare estetisk likere danseband. Grunnen til at jeg igjen er optimistisk og grunnen til at jeg tror jeg kanskje har en god sak, er hva som egentlig skjer i hip-hop om dagen. Også i Norge.

Jeg ble først gjort oppmerksom på Yoguttene gjennom en av gruppens rappere her, som fortsatt bor i Bergen. Om det er shabby nå, var det enda mer shabby da. Inspirasjonen var tydelig, det er den fortsatt: Lex Luger, Lil B, SpaceGhostPurrp, Riff Raff, Clams Casino, Yung Lean (og A-laget). Bloggrap, som det heter nå. Det er de relativt åpne om. Her er greien: Mye av beatsene her er hentet fra en slags smørje som har utviklet seg i USA og delvis i England: Trap. Det er greit nok at trap-musikken har fått et rykte som en overmaskulin, simpel sjanger som tyr til de enkleste midler, men det er også en ny måte å tenke hip-hop på, en ny partymusikk som har nådd ut til mange og – ikke minst – en ny bro mellom klubbmusikk (dubstep, grime, electro, footwork/juke) og hip-hop. I Norge har vi altså da Yoguttene, men også A-Laget som en åpenbar forgjenger. Rapgrupperinger som har sett mot undergrunnen i USA og hentet inspirasjon fra en type musikk som delvis handler om å hente hip-hop tilbake til skumle utesteder og et uttrykk som ønsker å bli satt i bås som urban og konfronterende – i stedet for å være estetisk inkluderende (les: uten retningssans) og ikke-stedsspesifikk. I tillegg til rappere herfra, som HanDerreLinni, Vågard og Store P har vi også nå i dag produsenter som gjør distinksjonen mellom klubbmusikk og hip-hop enda mer utydelig. For eksempel Cashmere Cat, Drippin og Ciscoe. Cashmere Cat, som i dag er i ferd med å gjennomføre et gjennombrudd i det kommersielle amerikanske hip-hop-miljøet, har gitt ut en EP på klubb-plateselskapet Pelican Fly.

Mange av disse nye, norske rapperne – og de utenlandske – blir ofte omtalt som den første generasjonen som bruker internett som en del av deres estetiske pakke. Det er her fokuset ligger, hos mange journalister. Både ja og nei. Internett er definitivt en plattform som i dag er startpunktet for flere av rapperne som i dag får et gjennombrudd. A$AP Rocky, Danny Brown blant flere. Det er også en plattform hvor produsenter av musikk har en enkel og effektiv måte å sende musikk på, i tillegg til å kunne presentere seg selv. Det har, over tid, ført til at hip-hop-produsenter og musikkprodusenter som lager klubbmusikk har funnet hverandre igjen. Og det har gitt hip-hop, og trap, den ansiktsløftingen det trengte. Det gjelder å se forbi Soundcloud-profiler, tumblr-blogger og se på innholdet, meningsutvekslinger og hva rappere og produsenter lærer av hverandre mens de er der. Man skal ikke skue hunden på hårene.

Jeg blir ikke det minste overrasket om norske rappere fortsetter med sine Noroff-aktige backingband så lenge det fungerer i en større skala. Per i dag plager det kun grinebitere som meg. Men heldigvis har vi en ny generasjon av rappere og produsenter som har fått med seg at det kjekkeste er å arrangere og være med på fester og at hip-hop hører hjemme her og at hvis man kan finpusse sin estetikk og sin dialog med andre ideer og nye ideer. Festivaler kommer aldri til å være en plass for å utveksle ideer. Og tørre å vite noe. Nemlig at det går an å ha både “Is This It” og “Chronic 2001” som en del av din forståelseshorisont og likevel rendyrke deg selv som rapper og ikke tro at du må møte folk på midten. Jeg tror vi fortsatt har noe å lære av hvordan norsk hip-hop var i 2001 og hvor lett man kunne ha hoppet mellom Teddy Touch og Iben Elster som om det ikke var noe pes, en gang i tiden. Jeg tror ikke norske hip-hop-artister trenger å fylle på med musikere som gjør de musikalske sprangene mindre spennende.

Valget av “Live From Pass It” som min favorittlåt av Equicez er noe som aldri har forandret seg. For det første går den i et tempo som passer å mikse det med drum & bass. For det andre er både Cast og F’em på sine høydepunkt, en rappeglede jeg kun har hørt oppnådd igjen på “Bondegrammatikk” av Jaa9 & OnklP, i norsk sammenheng. Den har et anerkjennende nikk til reggae og dancehall og er ellers frekk som faen. Videoen har – om du greier å se forbi Ray Kays unødvendige fokus på halvnakne jenter – en seksjon hvor de står foran masse lasere. Dengang ikke en like naturlig del av hip-hop-estetikken som den er i dag, men noe vi vanligvis fant på tekno, trance og houseklubber. Altså på RAVE. Med andre ord er “Live from Pass It” et perfekt utgangspunkt for å nå ut til folk på et “stort lerret”. Håper å se denne fremført, på en stor festival, på en stor scene. Du trenger bare en DJ til å sette på beaten og to mikrofoner. Så trenger du pondus.