Den britiske produsenten Sully (Jack Stevens) virker som en person som setter pris på tradisjon. Carrier fra 2011 var riktignok en idiosynkratisk blanding av garage, grime og footwork; men albumet demonstrerte en inngående kjennskap til, og respekt for, viktige virkemidler og byggesteiner i disse stilartene. En slik respekt kan for noen utøvere ha en destruktiv effekt ved å hemme den utforskningen som gjorde tradisjonen livskraftig i utgangspunktet, men Stevens klarer i all hovedsak å unngå denne fellen. Som han selv sier om albumet i et intervju med Sonic Router: «The title sums up how I see the album, as a transmission, taking influences, twisting them and passing them on, in the hope that the process continues…»
Der Carrier krysset sjangergrenser, er fjorårets EP Blue strengere i overholdelse av sjangerkonvensjonene til jungle, med tilhørende tidskoloritt. Låtene på Blue følger en enkel oppskrift, der det meste av produksjonen holdes minimal. Låtene består vanligvis ikke av mye mer enn en eller to melodilinjer, mens bassene rumler overtonefattig i sub-området. Disse elementene er da heller ikke hoveddrivkraften i musikken: Breakbeatene, og redigeringen av disse, er den ubestridte motoren i musikken. Stevens lager dermed jungle slik sjangeren ble praktisert på den første halvdelen av 90-tallet, før den kompliserte trommeprogrammeringen ble erstattet med en mer uniform omfavning av 1.2.-1-2 senere i tiåret. At Stevens har et høyt nivå på trommearbeidet sitt viste han også på Carrier, men detaljfokuset fra garage er et stykke unna den mer iøynefallende redigeringen i jungle.
Likevel må det understrekes at låtene på Blue ikke er rene tekniske øvelser. På tross av den underordnede posisjonen de melodiske ornamentene har i forhold til trommene, oppleves de ikke som overflødige attpåklatter. Tvert i mot er den veloverveide bruken av melodi og måten alle delene av miksen fungerer sammen det som gjør Blue til essensiell lytting.
