Å beskrive et stykke musikk som “abstrakt” er et problematisk valg av ord. Det konkrete i musikken som gjenstår hvis vi trekker fra vår opplæring i å fortolke vår kulturs spesifikke system av melodier, tekst og klangfarger er vibrerende luft. Der mange kunstformer opererer med et veletablert skille mellom figurativ og ikke-figurativ kunst, er “figurativ” musikk først og fremst en kuriositet.

Likevel er abstrakt et begrep som fort dukker opp når en skal prøve å beskrive musikken til de britiske produsentene Mumdance & Logos, kanskje først og fremst på grunn av den litt forvirrende opplevelsen det er å høre på musikken deres. M&L, henholdsvis Jack Adams og James Parker, holder seg nemlig ganske trofast til tradisjonsrike lyder og virkemidler, men virker fullstendig ubundet av sjangerkonvensjonene som vanligvis organiserer disse lydene i en helhet. På Logos’ Cold Mission, som kom ut i midt i instrumental-grimens blomstringstid i 2013, tok Parker fraværet av en MC på alvor: I mangel på et samlende nav, svever elementene fritt rundt, og inntar vekslende konfigurasjoner før de skilles igjen. Det bemerkelsesverdige ved Cold Mission er at den ikke lener seg på pads, reverb-behandling og lo-fi-estetikk for å underliggjøre sjangertropene. Seawolf, det nærmeste du kommer en banger på albumet, står for eksempel støtt i grime-tradisjonen ved å være oppbygd av en forvrengt basstromme og ikke så mye mer, men tar den aktive bruken av stillhet og tomrom lenger enn de fleste andre. Der en klassiker som Pulse X er tydelig forankret i garage, beveger Seawolf seg via dansegulvet og forbi.

Mumdance og Logos’ nye album Proto opprettholder det uforutsigbare elementet. Der Mumdances utgivelser med Novelist har forsterket potensialet til grimes minimalistiske bruk av maksimalistiske virkemidler, går Proto i en litt annen retning. Referansene fra grime har blitt supplert med referanser fra tekno og jungle fra tidlig 90-tall, uten at musikken oppleves som mindre futuristisk av den grunn. Der Cold Mission distansert og kjølig tok for seg aggresjonen og energien fra grime, preges Proto av mer illevarslende stemninger: M&L dveler ved dissonante akkorder, og virker å se på oppbygninger først og fremst som en mulighet til å vekke en følelse av nært forestående undergang. Legion kombinerer dette mørket med baltimore club-aktige basstrommer, med tilhørende kontrast mellom stase og fremdrift:

Derek Bailey, en viktig figur innenfor fri improvisert musikk, brukte merkelappen «ikke-idiomatisk» for å beskrive det han drev med. Skillet mellom idiomatisk og ikke-idiomatisk musikk var for ham et forsøk på å vise forskjellen mellom henholdsvis en tilnærming som brukte improvisasjon som et verktøy innenfor en bestemt musikalsk tradisjon (da gjerne jazz i hans tilfelle), og en tilnærming som ikke var bundet av slike hensyn. Idiomer er et begrep lånt fra språkfag, som beskriver det vi gjerne vil kalle ordtak på norsk. Disse har noen basale fellestrekk: De er metaforiske, konvensjonalisert blant språkbrukerne, og har en relativt fastlagt form som ikke kan tukles for mye med uten at statusen som idiom forsvinner. Om ikke musikalske troper vanligvis kan sies å være metaforiske, er de gjerne rik på konnotasjoner, og oppfyller uten tvil de andre kriteriene for å oppfattes som «idiomer». Mer generelt betyr idiomatisk det som er karakterisitisk for et språk.

Siden idiomatisk / ikke-idiomatisk beskriver en metode heller enn et mål, betyr det at skillet ikke nødvendigvis har sammenheng med hvor «utfordrende» musikken oppleves. Selv om det Mumdance og Logos har gjort sammen og alene er idiomatisk på en måte som ikke arbeidet til folk som Autechre og Richard Devine er, sier det kanskje mest om hvor stort det musikalske rommet som de tidlige grimeprodusentene åpnet opp er.

M&L sitt arbeid med og mot sjanger, gir en assosiasjons-vekkende evne som ville vært mindre tilstede i “friere” musikk. Der Cold Mission pekte bakover mot Dizzee Rascal og Crazy Titch på et hustak i London, beveger Proto seg lengre ut, mot ravekvelder utenfor bykjernen. Det Jack Adams og James Parker finner der, er musikk i en “proto-periode”, «those brief periods when there were no overruling genres or any rules, so people were pushing things forward» som Adams sier i et intervju med The Wire.