Å bruke tid på å snakke om plateselskap, kan virke rart med tanke på at plateselskapet kun er koblet til musikken indirekte, via artistene som faktisk lager den. Men Night Slugs er et godt eksempel på et selskap som har en raskt gjenkjennelig lyd som likevel unndrar seg enkle sjangerbetegnelser. Å skulle beskrive musikken med etablerte merkelapper, ville blitt et småmorsomt sammensurium (techno-grime med princeismer?) som ikke nødvendigvis er en spesielt effektiv måte å få fram hva som er unikt med musikken. Med tanke på at labelsjef Bok Bok/Alex Sushon mikser alle utgivelsene, er det heller ikke fullstendig treffende å se på plateselskapet som en utelukkende kommersiell enhet.
Men hva er det som forener utenom Alex Sushon som sentral lokus? Ettersom det går et slags vannskille i 2012 med Jam Citys «Classical Curves», har jeg valgt å fokusere på musikken som har kommet etter det. To hovedkarakteristikker ved den nye musikken er tomrom og lek med eksplisitt syntetiske teksturer. Den utstrakte bruken av tomrom og stillhet i musikken kan kanskje spores tilbake til stilisert eski-grime, men er vågalt i en sammenheng der stillhet kan ha samme effekt som å skru på lyset: Umiddelbar nedtur. At musikken likevel fungerer så bra, tyder vel på at sneglene har skjønt noe ikke så mange andre har.
Det syntetiske understrekes på flere måter: Flere av produsentene har lagt sin elsk på lyder fra Linndrumm, en trommemaskin som mer enn noen annen har blitt assosiert med 80-tallet. Der Roland-trommemaskinene TR-808 og -909 har blitt «tidløse» gjennom bruken i henholdsvis hip-hop og techno/house, har Linndrumm-lyden lenge vært uløselig knyttet til tiåret den kommer fra. Linndrumm skilte seg fra 808/909 ved å være heldigital og basert på samples tatt opp i studio av profesjonelle musikere, noe som gjorde trommelydene mye mer «realistiske» enn dens analoge konkurrenter, men som kanskje også bidro til å gjøre den mer datert. Litt som tidlig 3D-grafikk, har den høy-teknologiske auraen definitvt falmet. I estetisk sammenheng er low-tech ikke nødvendigvis et problem, noe den vedvarende analog-fetisjeringen beviser, men i tillegg til denne utfordringen ble kanskje Linndrumm et offer for egen suksess: Lyden av akkurat denne maskinen var så karakteristisk for en periode i musikkhistorien, at den måtte forkastes av dem som kom etter.
Linndrumm-brukeren fremfor noen er mest sannsynlig Prince. Andre deler av hans lydpallett lever også videre hos Night Slugs, av disse er kanskje den mest fremtredende den spesielle romklangen. Romklang brukes i de fleste musikkproduksjoner, men Night Slugs skiller seg ut ved sin særdeles bevisste bruk av effekten. Som de skriver i Club Constructions-«manifestet»
Reverb, FX and sound design reflect their environment: small, dark basements or warehouses. Short reverbs are encouraged.
Night Slugs er utvilsomt futuristisk, men vendingen inn mot disse små, tidvis selvbevisst syntetiske rommene har sin parallell i overgangen fra Arthur C. Clarke-aktig intergalaktisk SF til William Gibsons «Neuromancer» på tidlig 80-tall. Verdensrommet blir erstattet med det virtuelle rommet. Disse virtuelle rommene er også tilstede i det visuelle uttrykket til plateselskapet, som Bok Bok helt fra begynnelsen helt eller delvis har stått for. De tidlige plateillustrasjonene var enkle, ofte monokromatiske og/eller isometriske projeksjonstegninger av pyramider, skyskrapere og andre tenkte byggverk. Egyptrixx’ «Bible Eyes» markerte en ny retning, som fant sin (foreløpig) endelige form med Jam Citys «Classical Curves».
Den fotorealistiske 3D-stilen som bekler denne utgivelsen, har nemlig noe til felles med nevnte Linndrumm-bruken og den karakteristiske romklangen: En nesten-realisme som bevisst ikke helt oppnår troverdigheten til «the real thing», og som dermed står i fare for å bli uhyggelig i betydningen unheimlich. På samme måte reflekterer den stramme utnyttelsen av få elementer til å danne interessante helheter som på Bok Boks «MJT», delvis en displinert tilnærming til å lage funksjonelle spor, men kan også forstås som formalistiske øvelser i å strekke strikken så langt som mulig – noe den fulle tittelen, «Mary Jane Torture», kanskje tyder på. Jam Citys «Her» er også et godt eksempel på å vri på etablerte metoder: Sett bort i fra de doble basstrommene, høres sporet ut som noe ville passet inn i enn vogue-sammenheng – noe som underbygges av de rytmiske kameralydene. Lydene av det som høres ut som hydrauliske armer sammen med intensiteten i de nevnte basstrommene gjør imidlertid at danseren man ser for seg, ikke er fullstendig menneskelig.
Det uhyggelige dukker altså opp, men man blir ikke nødvendigvis værende der. Night Slugs er ikke alene om å leke med det syntetiske men virker ikke å ha en like ladd tilnærming som en del andre samtidige innenfor samme felt: Der Fatima Al Qadiri bruker begreper som jade-brutalisme om Asiatisch, Oneohtrix Point Never gir ut videoer som dette og PC Music kan være utmattende i all sin glossy nihilisme, bruker ikke Night Slugs så mye tid på å tematisere den fragmenterte og potensielt tomme virkeligheten i internettalderen. Arbeidet virker å være mer motivert av en ide om at nyskapende, høy-teknologisk musikk kan være like meningsfull og cerebralt/emosjonelt tilfredsstillende som mer tilbakeskuende, «varme» stilarter. Selv om noen av produksjonsvalgene kan tolkes inn i vante mønstre av retro-revalorisering, er det vanskelig å konkludere med noe annet enn at Night Slugs har lyktes med å bringe klubbmusikk til et nytt og qlt sted.
