2016… nok en sommer uten idiosynkratiske sommerhits.

Joda, Justin Timberlakes “Can’t Stop The Feeling”, fra en animasjonsfilms soundtrack, er grei nok den. Den mangler like fullt noe… x-faktor? En personlig vri på toppen av alt det dyktige håndverket. Justin Timberlake er flink nok han, med sin skolerte og karakteristiske stemme, men denne spesifikke “årets sommerhit” kunne like gjerne vært fremført av The Weeknd eller Nick Jonas. Dene greie låten trengte en kjent stemme, og den høres ut som nettopp dette: En grei låt som trengte en kjent stemme.

Med idiosynkratisk mener jeg ikke at sommerhits bør komme fra et alternativt musikkmiljø, eller være eksperimentell i stedet for folkelig catchy: Ordet betyr, i sin enkelhet, noe som er egenartet eller noe som kun gjelder for det som omtales… dette er vagt, men ordet brukes uproblematisk når det beskriver fenomenet av en sommerhit — og som feirer 20 år i dag: “Wannabe” av Spice Girls.

De fleste av de som forviller seg inn på Nabovarsel sine nettsider er, tror vi, gamle nok til å huske hvor gedigent Spice Girls var i sin tid. TV2 var dumme nok til å lansere konseptet “Småstjerner” i 1997, året etter “Wannabe”. Jeg liker å se for meg at det var programleder Jahn Teigen som måtte se gjennom VHS-kassettene, flere tusen av dem må ha vært Spice Girls-etterlignere fra hver eneste kommune i Norge. Girl Power, en spillefilm (med Bob Hoskins!) og enorme verdensturnéer. Dårlige kopier. Ok kopier. Victoria Beckham. I Turn To You.

Var Spice Girls samlebånd gjort riktig? Svaret er… nei. Spice Girls var, i noen få herlige år, samlebånd gjort totalt feil.

Managementet bestod av Bob og Chris Herbert. Denne far-og-sønn-duoen hadde lite erfaring i britisk musikkbransje. Kun Manchester-baserte Nigel Martin Smith (som skapte Take That) og PWE (Pete Waterman, som sto bak Kylie Minogues første album) var rollemodeller for hva Herbert-duoen ønsket å få til.

De første årene var til og med preget av rot. Emma Bunton (eh… “Baby Spice”) var ikke med fra begynnelsen av, hun erstattet Michelle Stephenson. Kontraktene virket utydelige, om disse var der i det hele tatt. Sangene de spilte inn, blant annet en cover av “Signed, Sealed, Delivered”, var 90-talls-moderne versjoner av barnevennlige pop-klassikere — navnet Spice ble til på grunn av en poplåt (rettet mot de yngste) som het “Sugar and Spice”.

I 1994 bestemmer jentene for å ta større kontroll selv og setter derfor sammen små showcase-konserter for bransjefolk: Plateselskap, produsenter, agenter og managere. Til slutt når de Simon Fuller og får kontrakt med hans ambisiøse selskap. For å være på den sikre siden, bryter de seg inn på sine eks-manageres kontor og stikker av med innspillingene. Fuller, på sin side, var allerede en legende i britisk musikkbransje. Han ble beryktet i 1981 fordi han signerte en ung artist med navnet Madonna til Chrysalis, hvor han jobbet på den tiden som A&R. Da Spice Girls banket på døren var han i full sving som manageren til Annie Lennox og Cathy Dennis.

Spice Girls-prosjektet blir gjort på et vis hvor medlemmene i Spice Girls styrer opplegget selv, så bruker Fuller sine kontakter til å sende dem til rett sted. Når “Wannabe” ender opp med å bli førstevalget som debutsingel, med en enkel musikkvideo, er planen å ha en forsiktig premiere på et greit nok musikkvideoprogram. Dette var faktisk et kompromiss. Det var medlemmene i Spice Girls selv som insisterte på at akkurat denne låten skulle være første låt ut. Plateselskapet Virgin ville mye heller ha den mer tradisjonelle “Say You’ll Be There”. Dermed kom premieren på den spesialiserte TV-kanalen The Box. Kanalen — og plateselskapet — skjønte ikke hva som traff dem. Videoen ble en sensasjon og gikk rett inn på topplistene. Først på tredjeplass, så opp til førsteplass i den britiske hitlisten, etter hvert som det gikk opp for alle involverte hvilken sensasjon som lå foran dem.

Det er noe vanskelig, kanskje etterpåklokt, å analyse hva det var som funket med “Wannabe” på det musikalske planet. Spesielt ettersom Spice Girls både i praksis og teori fremstår som barnslig, tøysete og som et produkt av hyperkapitalistisk markedstenkning. Det kan man ikke overse, heller. Få, kanskje ingen blir suksesser av å tenke eksplisitt på hyperkapitalisme. Dog er det fullt mulig for en gruppe (+ produsenter og kreative samarbeidspartnere) med pop-ambisjoner å tenke konstruktivt på Bananarama, å tenke Neneh Cherry, Deee-Lite eller Shampoo.

“Wannabe” er rotete, masete og til tider direkte meningsløs — riktignok er disse adjektivene noe jeg like gjerne kan bruke om Deerhoof. Jeg syns faktisk refrenget er litt svakt, men enkeltheten fenger for mye til at min personlige evaluering kan ha noe å si.

Spørsmålet er om det ikke er videoen som best eksemplifiserer hvorfor det er verdt å feire låten 20 år etter. Skutt i et såkalt one-take, så krasjer Spice Girls en snobbete bohem-fest i St. Pancras i London. Videoen er kaotisk, upassende og en nærmest banal metafor for hva medlemmene ønsket å representere. Jeg hater å bruke ordet dionysisk. Jeg bare nevner det.

Bruken av artistene jeg lister opp som referanser er ikke tatt ut av det blå og heller ikke min synsing. De er hentet fra Wikipedias samling av anmeldelser som dukket opp da Spice Girls ble introdusert for det britiske musikkmarkedet. Det er bare å klikke seg inn og lese om den blandede mottagelsen.

“Wannabe” er hva som kan skje når musikk, bandbiografi og video går opp i en høyere enhet og blir noe større enn summen av bestanddelene. Jeg lurer på om ikke denne tiden er forbi: Kanskje mangelen på merkverdige sommerhits har noe å gjøre med at barn ikke benker seg foran TV-en for å se på nye hits lengre, med monokultur som resultat. Det er godt mulig at “det var bedre før”, men den samme endringen i medielandskapet som har ødelagt mainstream-pop, den som tidligere gav oss Blur, Spice Girls og, kremt, Radiohead, har også gitt oss Skepta, Rae Sremmurd og Grimes — og revitalisert Beyonce.

Jeg har alltid mistenkt at publikum, når det virkelig kommer til stykket, har et bullshitfilter som skiller mellom mainstream pop som kommer fra et ordentlig perspektiv, som har noe på hjertet, og ren og skjær konstruksjon med profitt i mente. Jeg har tidligere skrevet om Iggy Azalea og hvordan hun forsvant under tyngden av sin egen påtatthet. Historien er full av hitlister med navn, band og “Idoler’s got talent” som vi aldri vil se igjen. Enten det er noe så mundant som en ung jente med navn Britney Spears som ber plateselskapet om å forkaste en tegneserie-video av “… Baby One More Time” og heller lage hennes eget konsept basert på high school-komedier — hun kom selv med det ikoniske skoleuniform-klærne — eller en canadier som synger depressive sanger like mye som han rapper om hvor kjipt det er å være berømt.

Mitt inntrykk fortsetter å være at det er nettopp det idiosynkratiske vi ønsker fra de som skal bli noe mer enn berømte eller populære i femten minutter: Du må ha noe som kan diskuteres, noe større enn bare musikken og bildene. Noe så rart, men appellerende, at det er verdt å snakke om, 20 år senere.

P.S. Kan du komme på et eneste annet jenteband (sammensatt av andre) som funket både på papiret og i praksis? Etter mye om og men har vi kommet frem til at All Saints var det nærmeste vi kom.