Det har vært en morsom og uventet reise med Yoda Neida (som du kan abonnere på i iTunes her: http://apple.co/1MjSqpy). Det som begynte med en en gjeng venner som samlet seg for å se på filmer og diskutere dem, har endt opp med å bli en podcast som folk faktisk hører på. Vi er stolte av å ha gitt vårt lille bidrag til filmprat og analyse i Norge.

Her er en oppsummering av 2016, fordi vi har kontaktet flere filmskribenter, høyt og lavt. Vi har bedt dem om å sende oss en liste over de beste filmene som kom på kino i den første halvparten av 2016. Vi har bedt dem dele ut “priser” og fortelle oss hva deres favorittscene har vært. Først får vi den oppsummerte listen, hvor vi har samlet opp poengene til kritikerne. I morgen kommer det en episode av Yoda Neida + de individuelle listene — og prisene!

Nok prat, her er de beste filmene som kom på kino i Norge i perioden januar til juni 2016!

1) SAULS SØNN

Den ungarnske debutfilmen til László Nemes var fjorårets sensasjon på filmfestivalen i Cannes. Dog ble det ikke Gullpalme på den (den æren fikk den mer polariserende “Dheepan”), men den horrible, sterke filmen om Sonderkommandos i Auschwitz har gjort suksess, verden over, for det om. Tidligere i år fikk den også Oscar for beste utenlandske film. En knallsterk opplevelse om grusomheter høres kanskje ikke ut som noe man ønsker å sjekke ut, annet enn når man føler seg klar for det, men det fins få der ute som har angret på å se den.

2) MUSTANG

Tyrkiske “Mustang” er nok en debutfilm på listen og regissør Deniz Gamze Ergüven imponerer med en oppslukende, naturalistisk fortelling om søstre som vokser opp i en liten landsby i Tyrkia med sin konservative familie. Onkel og bestemor har fått ansvaret for å ta vare på jentene etter foreldrenes bortgang og når uskyldig lek med gutter spres på landsbyens ryktebørs så takler familien det svært dårlig. Det hele eskalerer, men på en troverdig måte — og med respekt for Tyrkia som et komplisert land med både progressive og konservative krefter. Ofte i en og samme familie.

3) ROOM

Brie Larsons store gjennombrudd (hun ble akkurat annonsert som Captain Marvel) er fordi hun gjør en glitrende prestasjon i en veldig oppløftende film om en tragisk situasjon. Like god er Jacob Tremblay, som har den utakknemlige oppgaven med å bære store deler av filmen på sine skuldre — til tross for at han bare var åtte år gammel. Overraskende nok så er det denne unge gutten, ikke nødvendigvis Brie Larson, som er filmens hovedkarakter. Regissør Lenny Abrahamson, som også regissert “Frank”, valgte en nedtonet estetikk, noe som lønner seg når filmen tar en uventet vending midtveis og fokuserer på de private ringvirkningene — og ikke på å skandalisere og sjokkere med det grufulle premisset til filmen.

4) CAROL

Regissør Todd Haynes har en 25 år lang karriere med flere utfordrende, men sjangerlekne filmer som tar opp identitet og kjønn. I “Carol” er Cate Blanchett og Rooney Mara forelsket i hverandre, men dette er problematisk når begge føler seg fanget i et konservativt USA på 50-tallet, men også fanget av de private livene de begge hadde valgt å ha før de traff hverandre. På impresjonistisk vis, skutt på 16mm film, maler Haynes fram en historie og et sted som likevel føles realistisk, til tross for at filmen trolig oppleves gjennom minnene til Rooney Maras rollefigur.

5 + 6) Human / Corn Island (lik poengsum)

En delt femteplass mellom to veldig ulike filmer som folk (flest) kanskje ikke har hørt om, men som har fanget mange av de som har sett dem. Likhetene er dog der: “Human” er en 3 timer lang dokumentar (!) som lar mennesker fra hele verden fortelle små historier fra deres egne liv, mens “Corn Island” er Spielberg-esque fortelling om en ung jente og hennes bestefar som starter en liten gård på en øde øy i grenseområdet mellom Georgia og Abhkazia. Til felles har de en humanistisk ånd, som forteller oss noe om hvor urettferdig det er når hardt arbeid ikke alltid belønnes og at krigens grusomheter rammer uskyldige mennesker. Begge er også bevis for at norske filmdistributører tør å hente inn filmer, fra hele verden, som ikke nødvendigvis er enkle å selge, men som fortjener å bli sett på kino for det om.

7) THE REVENANT

En av årets første store snakkiser var samarbeidet mellom regissør Alejandro González Iñatirru (Birdman, 21 Grams) og Leonardo DiCaprio. Historien om Hugh Glass, som overlevde den knallharde vinteren i Dakota etter å ha blitt forlatt for å dø, fenget også mange på kino. Det de kanskje ikke ventet seg var at filmen er uten dialog i store strekk og med lange, koreograferte kameraføringer som minner om Malick og Antonioni. Musikken av Ryuichi Sakamoto og Alva Noto, drømmeparet til de fleste i Nabovarsel, understreket at reisen var like intens internt som eksternt.

8) STABUKKER

Det kan være vanskelig å overbevise folk om at en islandsk film om to gamle sauebønder som er brødre, men som hater hverandre, er en av årets beste filmer. Denne rare og vemodige filmen, et sted mellom Aki Kaurismäki, Jim Jarmusch og Jeff Nichols, eskalerer og eskalerer, med det enkle utgangspunktet som er at skrapesyke oppdages hos noen av sauene — og bygger opp mot en av de mest overraskende og sursøte sluttscenene på norske kinoer i 2016.

9) THE HATEFUL EIGHT

Er The Hateful Eight en av Tarantinos beste? Trolig ikke. Det kan like fullt gjøres et argument for at “The Hateful Eight” er en av Tarantinos mest interessante. Med en politisk, bisk og spennende historie ønsker også filmen å ta godt tak i de komplekse, hatefulle og voldelige motsetningene som USA er bygget på. I tillegg er den skutt på 70mm, en merkverdig detalj i seg selv, men foregår for det meste i en liten fjellstue. Den detaljrike måten å filme på, med så vide bilder som er mulig å få til, underbygger den ekle, klaustrofobiske rammen som Tarantino ønsker å utforske.

10) UNDER SANDEN

Da nordmenn var opptatt med å lage “Max Manus”, kom med danskene med den mer interessante “Flammen og Citronen”, som også flørtet mer med tanker rundt om at ikke alt var nødvendigvis moralsk riktig med motstandskampen under andre verdenskrig. Denne villigheten med å ta et oppgjør med fortiden er også det som løfter “Under Sanden”, et innblikk i hvordan det kan ha vært for de unge tyskerne som ble tvunget til å rydde de minelagte strendene i Danmark. Krigen var over, danskene hadde fått nasjonen tilbake og tyske krigsfanger, de fleste barn i våre øyne, må tåle både hat og livsfarlig tvangsarbeid. På humanistisk vis har regissør Martin Zandvliet laget en av de flotteste nordiske “krigsfilmene” på lang tid.

P.S. Under sanden går fortsatt på kino.

Følg med på nettsidene og på vår podcast for mere om kinoåret 2016! Blant annet får vi besøk av Maria Dalland som skal snakke om filmene hun har brydd seg om i år + individuelle lister fra folk som Brit Aksnes (Dag og Tid), Aksel Kielland (Dagbladet) og Vegard Larsen (NRK) ++