Footnotes: Fancy

Fancy, den mest populære raplåten i 2014, begynte med: “First things first I’m the realest”, selvskryt slik vi har blitt vant til fra både sjangeren og fra rappere generelt. Etter hvert som sommeren krabbet seg frem til å bli høst så var det også åpenbart at det ville bli umulig å unngå en sånn monster av en hit. Den var overalt. Med et fengende riff, åpenbart inspirert av produksjonene til DJ Mustard, pluss et enda mer fengende refreng av den britiske pop-auteuren Charli XCX, er det kanskje ikke så rart at Fancy endte med å bli årets sommerlåt 2014. Popularitet til tross, det var noe som skurret likevel. Disse ordene kom fra en artist man ikke visste hvordan man skulle forholde seg til. Det var Iggy Azalea som rappet. Hvordan kunne hun utpeke seg selv som den mest ekte?

Iggy Azalea heter – egentlig – Amathyst Amelia Kelly og vokste opp i den lille byen Mullumbimby i Australia, et tettsted på størrelse med Norheimsund. De fleste har neppe hørt om henne før hun i 2012 signerer til det store plateselskapet Interscope (Eminem, Kendrick Lamar). I intervjuer kan vi lytte til en ung kvinne snakke med en australsk dialekt, trolig ikke så langt unna den hun må ha hatt siden hun var liten, men spol frem til 2014 og til Fancy og vi hører en tjukk, amerikansk dialekt i form av sørstats-rap vi vanligvis forbinder med hip-hop fra Atlanta. Den tjukke aksenten er, faktisk, på grensen til parodi. Er dette real?

So fancy. Amethyst “Iggy Azalea” Kelly på skolen.

I takt med økende suksess, som for alvor fikk et gjennombrudd i mainstream med Fancy, dukket negative reaksjoner opp. På forskjellige nettsteder — og kanskje spesielt i sosiale medier — ble det vanlig å se forskjellige bilder av en ung Iggy Azalea sprette fram. Eller kanskje rettere sagt: Bilder av Amathyst Amelia Kelly. Spesielt skolebilder, mest sannsynligvis hentet via tidligere medelever og/eller lokaljournalister, er populære. Budskapet er som oftest det samme: Den glamorøse, ghetto-orienterte rapperen vi ser i musikkvideoene er konstruert og milesvis fra den unge, forsiktige bondejenten som vokste opp i Australia med en drøm om å slå gjennom i rapmusikkens hjemland. Latterliggjøring i sosiale medier var ikke alt: Den amerikanske rapperen Azealia Banks kom med sterke angrep, basert på anklager om kulturell appropriasjon, både på Twitter og på den innflytelsesrike radiokanalen HOT 97. Den langt eldre (og i denne konteksten føles det også riktig å påpeke mannlige) rapperen Q-Tip blandet seg inn og brukte sosiale medier til å “skolere” Iggy Azalea om hvordan hip-hops sosiokulturelle og politiske bakgrunn hadde et umistelig bånd til nord-amerikansk fattigdom og minoritetenes lave status i USA. Det begynte å bli åpenbart at Fancy neppe kom til å hjelpe på et antagonistisk narrativ som var i ferd med å etablere seg: Amathyst Kelly var en jente som hadde faket seg inn — og ingen liker ubudne gjester.

Hva var egentlig problemet med Iggy Azalea? Hennes konstruerte fremstilling av seg selv som rapper var jo egentlig aldri skjult for offentligheten. Hennes bakgrunn fra Australia var kjent lenge før hun ble “avslørt”, gang på gang, enten i polemiske uttalelser fra rappere eller i sosiale medier. Hun var åpen om det. En informert og oppmerksom seer skjønner det fort når man ser nærmere på musikkvideoen til Fancy. Bilder og handling spiller på referanser til filmen Clueless (1995), som igjen handler om hvordan hovedpersonene har blitt avhengige av å konstruere og administrere sine offentlige personligheter og sin sosiale status. Å leke med roller, i en high school-setting er tema i musikkvideoen, slik den er det i filmen den tyvlåner sin inspirasjon fra. Uansett hva man måtte mene om at Amathyst Amelia har funnet opp karakteren Iggy Azalea, så blir en potensiell kritikk mot henne eller hennes eventuelle bakmenn noe tannløs hvis den kritiserte selv viser subtile hint om at man var klar over det lenge før kritikken kom.

Det er lenge siden Jay-Z satte en kraft demper for Prodigy (Mobb Deep) sin karriere ved å vise frem et bilde av sistnevnte da han var en ung gutt kledd opp i ballerinaklær. På den tiden var det vanskelig å se for seg en mer slagkraftig “mic drop” i mainstream rap, fordi Jay-Z brukte både humor, rim og skamløshet til å angripe disse to sidene av et langt, kulturinfisert liv fordi de fleste av oss, kanskje Prodigy også, så på det som et paradoks. Hvordan kan du både være en hard rapper og en gutt kledd for å danse litt ballett? Macho OG femi? Det var vel ikke real?

Etter hvert har de biografiske paradoksene dukket opp så altfor mange ganger. Først som tragiske, så som farser og nå til det kjedsommelige. I bunn og grunn er “realness” et konsept som har — kanskje spesielt for oss hip-hop-fans som ikke er midt i smørøyet — ringt hult i lang tid nå. Når Iggy Azalea rapper “I’m the realest” er det ingen spesiell merkverdig erklæring (med substans), snarere bare nok en av rapsjangerens mange kroker som man kan spille på som et estetisk element. Etter hvert som rap og hip-hop tok over mainstream pop, så skulle det kanskje bare være et spørsmål om tid før man kunne ane at pop ville smitte rap med noen av sine egne, slitesterke konsepter. Pop er kanskje den musikksjangeren som er minst knyttet til stammetenkning. Pop er, i den forstand, en internasjonaliserende sjanger.

Hvilket leder oss til Drake. Der Iggy Azalea kanskje bare viser seg å være et blaff, er Drake uten tvil en av den kommersielle musikkens store personligheter og stjerner. Det har han vært i mange år og gjennom mange (kritikerroste) album. Annerledeshet og et tekstlig utgangspunkt utenfor de tidligere rigide rammene til rapsjangeren, kanskje de som Q-Tip refererte til, er langt fra å være en svakhet for Drake. Canadieren har gjort det om til sine styrker. Han synger omtrent like mye som han rapper. Drake er stolt av å representere Toronto. Han glir mellom forskjellige stiler og uttrykk. Og kanskje mest beryktet av alt: Drake liker å utforske sine persnlige svakheter like mye som sine styrker. Iggy Azalea har — slik det synes for meg — slitt med å følge suksessen Fancy ga henne. På Drake har latterliggjøring og kritikk prellet av som om det var ingenting (dog her må det sies at kvinner i det offentlige rom ofte opplever aggressiv og seksuell trakassering i større grad enn menn). Marius Emanuelsen har, i sin nærlesing av årets-låt-kandidaten Hotline Bling, utforsket på vakkert vis hvordan Drake kommer gamlegardens kritikk i forkjøpet ved å gjøre seg om til et speil.

Sommeren 2015 skjedde det noe ekstra merkverdig. Rapperen Meek Mill beskyldte Drake for å bruke “ghostwriters”, som er når en ikke navngitt person skriver tekster på oppdrag for andre. Dette var påstander som dukket opp på Twitter. Den vanlige unnskyldningen om at “my phone was hacked”, kom aldri. Å beskylde noen for å ikke skrive rappingen sin selv er vanligvis forbeholdt nettopp slike som Iggy Azalea. De som er utenfra. De som ikke har skjønt greien. De som, for å si det rett ut, må fake seg frem til talent. Jeg merker meg noe interessant: Selv om Meek Mill sine beskyldinger skulle, senere, vise seg å ha lite krutt i seg så hadde det neppe hatt noe å si om skudd hadde blitt avfyrt likevel. Dramaet som utspant seg var så å si isolert til sosiale medier… med noen få tradisjonelle medier som meldte noe vagt om beskyldningene her og der. Etter hvert som Drake svarte på beskyldningene med faktiske låter, et show på nystartede Beats1 som han og hans plateselskap får kuratere selv, og en av årets største poplåter, begynner det å ane meg at “realness”, utvannet som det var i 2014, er enda mer utvannet i 2015. Hva så om Drake ikke skrev alle versene sine selv? Var det viktig at prosessen var real, når resultatet var ærlig? Er realness på vei vekk som relevant markør for rap og hip hop i all fremtid?

Jeg hadde aldri trodd dette for et år siden, men i 2015 synes jeg synd på Iggy Azalea. Hotline Bling, den internasjonale suksessen til rare briter som f.eks. Skepta, trønderblonde Astrid S som (naturlig) oppvarming for “bleksvarte” The Weeknd og en sommer der de fleste som var fulle nok til å spørre meg om å sette på noe har bedt meg om å sette på Cheerleader av OMI (når de skulle ha spurt meg om Ojuelegba av Wizkid) er kanskje ikke et endelig prov på hvor vi er på vei hen hva angår kommersiell musikk, men i alle fall et prov på at 2015 har vært et år der opphav og konstruksjon er mer irrelevant enn det har vært på lenge (et lokalt eksempel er Sondre Lerche som med sine #PERFORMANCEPLEASE-konserter hadde en rockekonsert som tok glede i å vise publikum konstruksjonen bak enhver rockestjerne, med koreograferte danser og iscenesatt dynamikk). Like fullt er Emanuelsen inne på noe i konklusjonen sin: Der Drake fosser videre som om ingen skarpe steiner kan gjøre noe med ham, impliseres det en mulig grunn til at Iggy Azalea måtte ta hatten sin og gå: Hvor var speilingen av meg og deg? Problemet var, muligens, ikke at Iggy Azelea konstruerte seg selv, men at det hun konstruerte ikke speilet noen andre enn hva hun selv ønsket å se i speilet når hun, i 2014, gjorde som i Clueless: Prøvde ut forskjellige outfits for å se hva som passet best. Det er lett å være etterpåklok, den eneste eksakte vitenskap, men kanskje ting hadde vært annerledes om Iggy hadde vært ærlig om sin uærlighet.