En supersag er en synthlyd som kommer med mye bagasje (hvis snakk om supersager heller danner bilder av tømmerhoggere enn av synthesizere hos deg, tenk trance). Som et kor er lyden oppbygd av en lang rekke harmonisk komplekse «stemmer», som bare omtrentlig har den samme tonehøyden. Slik dannes et rikt nettverk av interferensmønstre, der stemmene slår i mot hverandre, dempes og forsterkes. Lesser en mange nok stemmer på, gjenstår lite mer enn digital støy med et vagt tonalt senter. At den norske emigranten Lars Holdhus/Aedrhlsomrs Othryutupt Lauecehrofn lener seg så tungt på denne lyden i utgivelsene sine under navnet TCF kan vanskelig forstås som tilfeldig. Som supersagen er musikken hans mettet med en informasjonsmengde som kan være vanskelig å dechiffrere for et begrenset menneskelig sanseapparat.
Som flere har vært inne på, er Holdhus kanskje bedre kjent i Norge for sin store julegensersamling enn for musikken han lager. Kanskje er dette også på sin plass: I intervjuer snakker Holdhus om sin interesse for te på samme måte som han snakker om musikken sin, med vekt på konseptuelle hensyn. Slik sett er han på linje med kollega Holly Herndon, når hun i et intervju med april-utgaven av the Wire sammenligner popmusikk med et bærersignal. Holdhus tar imidlertid dette hakket mer bokstavelig enn Herndon, i og med at et av sporene på den nyutgitte EPen 415c47197f78e811feeb7862288306ec4137fd4ec3ded8b på Liberation Technologies rent faktisk inneholder et innkodet bilde.
Sonisk kan musikken beskrives som non sequitur-trance: Der trance følger en fastlagt spenningskurve, oppleves TCF-prosjektet mer som en eklektisk miks av virtuelle ready-mades enn en lineær konstruksjon. Likheten med trance, utover bruken av supersaglyder, ligger i dramatikken, intensiteten og det hyper-mettede lydbildet. Holdhus bruker blant annet algoritmiske metoder for å lage musikken sin, og beskriver selv hvordan han tidvis strever med «avgjørelsene» den kunstige intelligensen tar. Om det er den algoritmiske komponenten eller mer bevisste valg som ligger til grunn, følger musikken uansett en lite forutsigbar logikk. Sammen med fraværet av trommedrevet fremdrift, er det derfor lett å gå inn i en henført passivitet i møte med de fremmedartede byggverkene, litt som opplevelsen av å spille av fem utube-videoer samtidig. Å forbli i denne forvirrede tilstanden er ifølge Holdhus fullstendig legitimt, men han sier også i et intervju med DIS Magazine sagt at han ønsker å fremme en større bevissthet rundt de dypere strukturene som ligger under mediesystemene vi daglig interagerer med. Dette betyr ikke at tilnærmingen hans er spesielt pedagogisk, men intensjonen oppfylles ved at lytteren belønnes for å utforske muligheter for dekoding.
