I spent many years in the game and I’m still at the top of my game.
Grime; den særbritiske rap sjangeren som har opptatt mye av spillelistene mine det siste året. Det er noe ved den ekstremt rå og upolerte estetikken i de tidlige grime utgivelsene som står som et relieff til mye av den hyperpolerte trap-musikken som en nå for tiden kan høre på hvert eneste gatehjørne. Begge sjangrene har ofte et ekstremt aggressivt uttrykk, men måten den formidles på er svært ulik. Grime har ofte et aggresivt og støyete lydbilde som får deg til å undre på om det er spilt inn på en gammel diskett eller kanskje en Playstation?
På fjorårets utgave av Ekkofestivalen tok Future Brown på seg rollen som brobyggere, mellom de tidlige grimepionerene og den nye inkarnasjonen av grimeprodusenter. Prince Rapid, et av medlemmene bak den tidlige grime gruppen Ruff Sqwad kunne proklamere følgende i låten World is Mine av Future Brown:
The music is timeless, WE’RE WORLDWIDE
I’m pushing the limit, THE WORLD’S MINE
I spent many years in the game & I’m still at the top of my game
Future Brown blir, for meg, en mer interessant gruppe på grunn av de konseptuelle idéene og eksempelet de setter, enn på grunn av låtene. At de, i motsetning til veldig mange andre som videreformidler arven fra begynnelsen av 2001, aktivt bruker rappere. Klubbmusikken har, de siste årene, hatt en oppblomstring av instrumentell grime – Keysound, eller Night Slugs er to profilerte eksempler – og det er herlig å igjen høre vers på britisk slang som, for en fyr fra Norge, ofte kan virke mer eksotisk og uforståelig enn amerikansk rap. Ruff Sqwad-mixtapen Guns & Roses Vol 1 er et av mesterverkene innen tidlig grime er noe du absolutt bør sjekke ut, og da spesielt låten Anna. Om du derimot finner ut at instrumentell grime er det som gjelder for deg, sjekk ut låten Pied Piper av Ruff Sqwad.
