Selv om A Guy Called Gerald/Gerald Simpson må sies å ha vært dypt tilknyttet de skiftende stilene som hurtig avløste hverandre fra slutten av 80-tallet og utover det påfølgende tiåret i Storbrittania, virker det i ettertid som om han hele tiden fulgte en vei adskilt fra de store strømningene i samtiden. Det fremste eksempelet på denne tilsynelatende tilfeldige sammenstillingen av personlig utforskning og tidsånd er albumet Black Secret Technology fra 1995. I diskografien til Gerald er dette albumet plassert mellom 28 Gun Bad Boy fra 1993 og Essence fra 2000, og sammen danner disse tre albumene en slags kondensert versjon av hvordan breakbeat-påvirket musikk utviklet seg i Storbrittania på 90-tallet: På 28 Gun Bad Boy er alle elemetene som kom til å bli emblematiske for jungle til stede, om enn i en relativt primitiv form; mens den lounge-aktige jazzen på Essence illustrerer hvordan det heterogene, men relativt forente miljøet fra rave-eraen etterhvert ble mer og mer fragmentert.
I 1995, året da Black Secret Technology kom ut, var jungle på høyden av sin popularitet. I et slikt historisk øyeblikk må det ha vært fristende å produsere en jevn strøm av bangers for å forhåpentligvis oppnå litt økonomisk sikkerhet i den notorisk ustabile tilværelsen som praktiserende musiker. BST er imidlertid ikke et slikt album: Sporene er tilbakelente konstruksjoner som i all hovedsak innbyr mer til levitasjon enn dans, ikke minst på grunn av en mikse/masterjobb som er en historie for seg selv. Ikke med det sagt at albumet er drum n bass-muzak (det er vanskelig å ikke få ærefykt for trommearbeidet på spor som “Alita’s Dream” for eksempel); men Gerald virker først og fremst interessert i å lage låter som kan stå på egne bein, og funksjonelle dansekutt sekundært. På BST benytter han seg av det fulle spekteret av rytmiske muligheter som jungle for en stakket stund åpnet opp. Som han skriver i en liten tekst som kommer med albumet:
[Om det tidlige mennesket] …Rhythm then was not a leisurely thing, it was a way of life, methods of rhythm helped early man to get in touch with the universe and his small part in it, he discovered some of the secrets of nature…
Trommer og rytme er altså ikke kun et funksjonelt bakteppe for melodi, slik vestlig musikk vanligvis er innrettet, men et mål i seg selv. Sammen med de underlige hule miksene og Geralds erfarne omgang med de mørke stemningene fra jungle, skaper dette i sum et album som vanskelig kan kalles noe annet enn jævlig bra.
Gerald lagde sofistikert musikk i en tid der kunstige serotoninøkninger blant publikum kunne glatte over det fundamentalt menneskefiendtlige i mye av det som ble spilt. Den musikalske analfabetismen som, sammen med teknologiske nyvinninger, drev mye av det som gjør stilarter som house og rave så spennende, førte også til at en del forferdelig vond musikk vant terreng på 90-tallet. Black Secret Technology går i stikk motsatt retning, noe «Survival» illustrerer godt:
