Et minneverdig øyeblikk i Jonathan Glazers nye film «Under the Skin» er når (rom)-vesenet Scarlett Johansson spiller, forsøker å gjennomføre et samleie med en relativt anonym skotte. Plutselig innser hun at hun mangler fungerende kjønnsorganer – slik hennes tidligere mislykkede forsøk på å spise viser, er den pene overflaten hennes kontinuerlig. Å trenge inn under den er umulig. Denne slapstick-erotiske scenen illustrerer en tendens ved visse strømmer av moderne elektronisk musikk: De velproduserte overflatene er ofte funksjonelle, men under mer enn forbipasserende oppmerksomhet blir opplevelsen irriterende utilfredsstillende. Noen artister har kanskje et uttalt anti- eller transhumanistisk prosjekt som ligger under (eller en svært avgrenset ide om hva musikken skal brukes til), men like ofte kan det virke som om problemet er en grunnleggende mangel på substans.
Fra sine første utgivelser på 100% Silk i 2010 har Ital/Daniel Martin-McCormick markert seg med et uttalt utenfor-perspektiv på nyere dansemusikk. Som en slags kreativ masochisme baserte han seg i starten på freeware-lydredigeringsprogrammet Audacity, en tilnærming som kulminerte med albumet «Dream On» fra 2012. I opposisjon til både det moderne våpenkappløpet på plug-in-fronten og den analog/hardware-fetisjistiske reaksjonen på det digitale hegemoniet, valgte han altså å basere seg på et program som på mange måter er grunnleggende uegnet til musikkproduksjon. I et intervju med Dummy sier han dette om fremgangsmåten:
«There was a lot of math. I had to decide what the tempo I wanted was, and then calculate the length of a quarter note and all the divisions. I had to come up with a melody, first in my head, then onto guitar, then onto the computer. But I wasn’t using any soft synths, so I had to calculate the exact pitch I wanted for the wave generator. Starting with A=440, I used 3/2 to get E as well as 5/4 for C# and then you just keep going until you have an entire chromatic scale»
Kanskje forklarer denne seige fremgangsmåten hvorfor det første albumet på Planet Mu i 2012, «Hivemind», var en relativt forglemmelig sak utover en ubarmhjertig melking av en Lady Gaga-sample på åpningssporet? Uansett hadde jeg lave forventninger til opptredenen hans på Ekko i 2012. Disse ble imidlertid behørig pulverisert da McCormick satte i gang. En etterhvert omfattende live-erfaring med Ital-personaen hadde åpenbart gitt ham nye verktøy i kassen: Sporene hadde mer karakter, og en helt sinnsyk bruk av digitale ekko-effekter rev og slet i både produksjonene og oss på gulvet. På «Dream On» som kom ut omtrent på samme tid, greide McCormick endelig å fange denne energien.
På det nye albumet hans under navnet Ital, Endgame, er det skjeve perspektivet beholdt, men stilen han virker å jobbe utenfor/innenfor denne gangen har flyttet seg fra house til dubbete techno. Noe som er rart med tanke på at minimal dubtechno, som konstant er på vei til å ri en reverb-bølge inn i glemselen, nettopp er et eksempel på den uutholdelige lettheten nevnt innledningsvis.
Albumet er dypere og mørkere enn forgjengeren: Halvhørte stemmer flyter inn og ut av en pumpende strøm av tunge basser og melodilinjer som glitrer i mørket, mens ekkoene fyller store, katedralaktige rom. McCormick har som sagt et helt eget håndlag med digitale ekko-effekter, og bruker dem som rytmegeneratorer, atmosfæreskapere og som en slags aural parallell til videoprosesseringens datamoshing. Stilen på Endgame kan kategoriseres som en heterodoks tilnærming til dub-techno/house a la Ostgut Ton, men låner også teksturer og grep fra Actress’ nedsunkede klubbmusikk (spesielt da R.I.P.) og Plastikmans innadvendte acid. McCormick har fått miksehjelp av M. Geddes Gengras på Endgame, og med tanke på hvilken musikk sistnevnte lager under navnet Personable, er det kanskje ikke så rart at en solid dose psykedelia er blitt injisert i McCormicks pønkete innstilling. Albumet er ikke nødvendigvis et nybrottsarbeid hva gjelder lyddesign og rytmestrukturer, men skiller seg ut ved sin løse live-følelse. Jam-musikk blir ofte kjedelig ved å lene seg tungt på veletablerte fraser, men i McCormicks tilfelle er det udisiplinerte ved live-opptakene hans det viktigste skillet mellom ham og klubbmusikkens innside. Så kan man diskutere om det er friskt og kreativt eller kjedelig dilettantisme.
