Ghettoville er den siste samlingen kunstferdig dekonstruert musikk fra Darren Cunningham, bedre kjent som Actress. Albumet er britens mørkeste og vanskeligste album hittil, men har nok gull blant gråsteinen til at det er verdt tiden å høre etter.
En vanlig kritikk av elektronisk musikk er at det ikke trengs noe menneskelig talent eller musikalitet for å produsere det. At alt som må til er å trykke på en knapp. Dette til bestyrtelse for den delen av tilhengerne som har et behov for kulturell legitimitet. For andre er det uproblematisk å gå med på at det som skal til for å lage noe bra, ofte begrenser seg til å «put a donk on it». Et lignende skille går mellom dem som frykter øyeblikket der algoritmisk generert musikk er umulig å skille fra musikk med et menneske bak spakene, og dem som gleder seg. Musikk er som kjent matematikk, og derfor passende for en regnemaskin. Actress’ metode baserer seg nok ikke på kunstig intelligens eller en lett oppsummerbar framgangsmåte som i Blackout Crews tilfelle, men kan til tider høres ut som verket til en virusinfisert musikkversjon av Deep Blue, eventuelt bare et menneske med en velutviklet humoristisk sans. Litt som Bumblebee i Transformers-filmene, foregår kommunikasjonen ved å benytte seg av de fragmenterte lydene som har blitt slynget ut i eteren av musikk- og mediaindustriens sentrifugalkraft.
Sample-basert musikk har i tre tiår utfordret ideen om artisten som starten og slutten på den kreative prosessen. Produsenter og musikere er i stedet blitt katalysatorer som setter sammen fragmenterte elementer av stilarter, kulturelle referanser og teknologi på nye og gamle måter. Mange produsenter ender på tross av denne tilsynelatende avpersonaliserte prosessen opp med et individuelt preg og en enhetlig stil som gjenetablerer eierskapet til det kreative produktet, og blir slik sterkt til stede i lydbildet. I Cunninghams tilfelle føler man seg derimot, på tross av hans særegne stil, alene. Sporene spriker vidt i stil og stemning på Ghettoville, fra headbanging i en gymsal på «Contagious» til smoooooth R&B på «Rap». Metoden kan ikke reduseres til å sakke ned, filtrere og forvrenge, som for så vidt er en enkel og utbredt øvelse post-Screw. Et fellestrekk er imidlertid at musikken føles rotløs, som en glemt LP-plate som snurrer trofast og pålitelig videre. De menneskelige katalysatorene blir kun vist i små glimt. Musikken er ikke like atonal og abstrakt som den til Autechre, Richard Devine o.l., men perspektivet på de musikalske artefaktene er påfallende skjevt. Lydene er påkledd underlige filtre, stemmene er pitchet til fremmedgjørende høyder og dybder, rytmene henger ikke alltid sammen og Actress er tilsynelatende likegyldig til om helheten har noen effekt på lytteren. Dette er musikk du finner under sofaputene, mellom punktum og neste setning, gjennom veggen fra naboen. Denne tunge introversjonen kan gjøre deler av albumet kjedelig, men selv de ugjestmilde åpningssporene «Forgiven» og «Street Corp» gir deg noe for å bli med inn i tåken: Et bihule-rensende trykk gjør seg fort gjeldende hvis du skrur opp volumet.
Man kan kanskje forstå Actress på bakgrunn av Viktor Sjklovskijs ide om underliggjøring. Sjklovskijs teori går ut på at kunsten har som oppgave å bryte med den automatiserte hverdagen, der de-sensitivisering er et uungåelig endepunkt. En slik form for synkende respons på en repeterende stimulus kalles habituering, og er den enkleste formen for læring (selv sjøsnegler får dette til). Underliggjøring er altså «weird for the sake of weird». Nå er det ikke slik at Actress er alene om å forsøke å overraske sitt publikum, siden all musikk i prinsippet er avhengig av å leke med forventninger for ikke å bli forutsigbar og kjedelig. Actress evner likevel å «misforstå» konvensjoner og klisjeer på et spesielt produktiv vis. Et av de morsomste eksemplene på dette er sporet «Image», der briten parafraserer en EDM-takeoff på en fantastisk antiklimaktisk måte. Eller «Don’t», der konflikten mellom tonen og innholdet i den repeterte linjen «don’t stop the music» går Miley Cyrus’ sterke forsøk «We Can’t Stop» en høy gang hva gjelder musikalsk ironi.