Footwork!

I housens fødeby Chicago har det lenge foregått interessante ting som nå har begynt å påvirke klubbmusikken verden over. Gjennom videoer på Youtube, eller mikser på Soundcloud, har den smale subkulturen Footwork fra Chicago blitt global. På samme måte som dubstep i 2005 var et lokalt fenomen i London er det nå allemannseie.

På midten av 90-tallet merket Kavain Space – også kjent som RP Boo – en dreining bort fra pardans på dansegulvet. Hvor en før var vant til å se menn og kvinner danse i par, begynte dansegulvet nå å fylles av menn som hadde dueller med hverandre. RP Boo, en tidligere danser, prøvde å se for seg hvordan han kunne lage musikk som passet til denne typen dans og gjennom gjensidig inspirasjon vokste det frem både en ny type dans og en ny type musikk: Footwork.

Historisk sett stammer footwork fra Chicago House. Slik som footwork i dag fremstår er det vanskelig å tenke at dette kommer fra det samme kildematerialet, men om en prøver å spore røttene finner man en del kritiske punkter i overgangen. «Jesse Saunders» låt «On and On» blir av mange sagt å være den første house låten. Senere blir rytmene mer synkoperte, samplene blir korte, repetetive og gjentakende som i «It’s Time for the Perculator» av «Cajmere» . Denne nye lyden kalles Ghetto House og inneholder også tidvis tekster med veldig eksplisitte seksuelle referanser. Eksempler på dette finner man spredd utover DJ Assaults utgivelser. Tekstene hans står igjen som nærmest komiske både lyrisk og når man ser på valget av titler. Når man kaller låtene sine Ass N Titties» eller Asses Jigglin» så appellerer man nok ikke nødvendigvis til de som digger innfløkt postmoderne poesi.

Ground Zero for Footwork tilskrives ofte RP BOO og hans låt «11-47-89». Det foregår en uenighet om hvem som egentlig laget denne, men mye tyder på at låten egentlig er RP BOOs. RP Boo en nå 41 år gammel mann, som enda sniker seg ut om kveldene for å gå på fest har en tradisjon for å gi nye låter til vennene sine. Han har gjennom karrieren ikke virket til å bry seg så mye om å få materiale utgitt, eller i det hele tatt å involvere seg i foretningsaspektet i musikken. Måten han omtaler musikken sin på får det til å virke som om han lager flere låter i uken, mange av dem gir han til DJS så de kan spille dem ute. Mesteparten av hans katalog er ikke utgitt på noe annet enn kassetter og CD-er han har laget til venner. Et annet viktig punkt er at det ikke var Boo selv som først kom med påstanden. Det var venner av han som fortalte det til han, da låten ble ekstremt populær.

Musikalsk sett er Footwork karakterisert av et relativt høyt tempo, brudne rytmer, maskingeværlignende hi-hats og repeterende og klippede vokalsamples. Musikken høres veldig annerledes ut enn det man er vant til å høre ute på en klubb. Det ligger en stor rytmisk kompleksitet bak footwork. Musikken skifter mellom å markere med skarptrommer på 2 og 4, til å ikke ha noen markering. Hi-hat mønstrene skifter også fra å være fraværende, til ulike triolmønstre, eller løpenoter. Det er egentlig vanskelig å ta tak i footwork, før man ser hvordan den medfølgende dansen ser ut. Som navnet tilsier er det føttene som beveger seg. Frenetiske og spastiske fotbevegelser i høyt tempo som for de uinnvidde kan se tilfeldige og rar ut; dansen utspiller seg ofte som en battle mellom to ulike grupper. Footwork kombinerer både nye og gamle bevegelser. Enkelte av trinnene går tilbake til den jazz, noen fra breaking, og enkelte av bevegelsene er unike skapt av dansernes som egne signaturtrinn. Den mest åpenbare forskjellen fra tidligere uttrykksformer er det frenetiske tempoet; fem steg i sekundet er ikke uvanlig. Et annet viktig møtepunkt mellom musikken og dansen er at enkelte låter er skrevet spesielt for enkelte dansegrupper eller noe så spesifikt som et dansetrinn. DJ Rashads låt «Ghost» er skrevet for dansetrinnet med samme navn, og i låten roper han ut navnet til noen lokale dansere fra Chicago: Poo, AG, QUE, Lightbulb.

Tempoet i Footwork oppstår som en reaksjon til at mange av dansegruppene begynte å spille vinylene raskere når de hadde konkurranser. Etter at den første gruppen som gjorde det vant, begynte de andre dansegruppene i følge RP Boo å gjøre det samme. De tok gamle låter, og spilte dem av i 45RPM i stedet for 33RPM — hastigheten man ofte spiller av små vinylsingler i. Resultatet var at musikken skiftet gir, fra raskt — til halsbrekkende raskt. At musikk som er så vanskelig å danse til — i hvert fall vanskelig å danse elegant til — skulle bli så populær er for meg et mysterium. I følge DJ Rashad finnes det folk som prøver å footworke når han spiller ulike steder i Europa; i frankrike finnes det visstnok en footwork-scene som yrer av liv, det samme i Russland. Om folk får det helt til er ikke så viktig mener han — det viktigste er at folk prøver.

Footwork er for mange i Chicago mer enn en musikkstil og en dansestil, det er noe katarsis over det. Footworking lar ungdommer få utløp for aggresjonen de føler i kontrollerte omgivelser og som en slags eskapisme. En danseduell er ofte aggressiv. Drittslenging fornærmelser og ypping til bråk følger med. Det eskalerer derimot sjeldent til noe mer enn det. «House O Matics crew» som RP BOO tidligere danset i hadde som hovedmål å få unge mellom 14-25år bort fra gatene gjennom å gi dem noe konstruktivt å gjøre. Utviklingen i dag er i følge Rashad at flere og flere dansegrupper legges ned, og at det blir færre og færre kvelder hvor det footworkes i Chicago. På grunn av en økning i kriminalitet har politiet begynt å slå hardere ned på ulovlige fester og foretrekker at folk ikke samler seg i større grupper. Rashad mener dette virker mot sin hensikt, der hvor unge før kunne få utløp for sinne innesluttede emosjoner og sitt raseri finnes det ikke nå et dansegulv å få det ut på.

Planet Mu er plateselskapet som på mange måter brakte lyden av Chicagos undergrunnsscene over dammen til Storbritannia. Med sitt samlealbum «Bangs and Works 1 fra 2010 eksponerte de et større publikum for denne helt særegne formen for klubbmusikk. Det virker som det har blitt en slags kollektiv enighet om at dette er ground zero for footworkens inntog i Storbritannia. Det var først den yngre generasjonen footworkprodusenter som ble oppdaget utenfor Chicago. I stor grad skjer dette på grunn av dueller som blir lastet opp på youtube eller mikser som lastes opp på soundcloud. Mike Paradinas fra Planet Mu sa at når de signet en del av de yngre produsentene fikk de beskjed om at de kjente fyren som startet footwork og at han virkelig burde prøve å få gitt ut det han laget. Paradinas kontaktet RP, og resten er historie.