Visionist, også kjent som Louis Carnell, kom ut med den knallgode EP-en «I’m Fine» i september. I løpet av seks korte spor videreutvikler han sin relativt idiosynkratiske versjon av britisk dansemusikk. De første utgivelsene til briten var trygt plantet i grime, en sjanger som utenfor sitt hjemland i stor grad har blitt satt i skyggen av sin etterhvert dominerende storesøster dubstep. Den elleville aggresjonen som er tilstede i mye av materialet som er blitt produsert innenfor denne høyst britiske rapmutasjonen, er i Visionists verden mer underforstått enn eksplisitt uttrykt (med unntak av noen velplasserte prosjektiler). En svimlende kombinasjon av ustø synthlinjer og den uungåelige bassen gjør mye ut av lite.
Produsenten har på denne utgivelsen dempet noe av den frenetiske energien fra fjorårets EP «Snakes» og lagt fra seg pistolskudd og ladegrep. Teften for sparsommelig innredede, men vanvittig effektive rytmer er likevel beholdt. De samme er de kalde, basstunge rommene som skisseres. Grimerøttene er tilstede, men abstraksjonsnivået og melankolien er skrudd opp, og vokal, syntetisk og organisk, har fått en ny og sentral rolle.
Nettopp disse vokalkuttene illustrerer noe jeg vil kalle et skifte i tidsånd. Carnell benytter seg av vokalsamples fra samme univers som 0PN på hans siste utgivelse, hvor syntetiske kor synes å synge rekviem ført i pennen av Microsoft Sam. Det er vanskelig å ikke bli slått av kontrasten til Burial, en annen brite i hardcorespekteret som også kan gjenkjennes ved en særegen vokalteknikk. Men der Burial (og etterhvert en hel skole produsenter) tradisjonelt har vridd ultraglatte RnB-ballader til melankolske vignetter gjennom en kunstig eldelsesprosess, er Visionists (og 0PNs) stemmer hi-def og hi-tech. Denne klarheten har et potensiale for ubehag som jeg vil si bidrar til, heller enn å arbeide mot, albumets endelige interesse.
Fatima al Qadiri, som Carnell får hjelp av på sporet «The Call», har ledet et segment i den elektroniske musikkverdenen som bruker en hypermoderne estetikk med forstyrrende konsekvenser. I motsetning til disse virker det som om Carnell i «I’m Fine» har valgt å fokusere på det menneskelige i maskinen. Han har selv uttalt at EP-en handler om de fem stadiene i sorgprosessen. Om det er cyborgen som savner sin tapte menneskelighet eller grime-veteranen som savner piratradioens heroisme er vanskelig å si. Det første sporet, som har gitt EPen tittelen, korresponderer til stadie en, fornektelse. Mot et slikt bakteppe får den reperte linjen «I can feel…» en unektelig ironisk undertone. Det siste sporet, «I Don’t Care», tilsvarer aksept hvis vi skal følge Kübler-Ross-modellen. Spøkelsesaktige vokalfragmenter veves rundt en bølgende basslinje som i sum hinter til en ikke fullt så harmonisk løsning som sorgmodellen presenterer.
[soundcloud url=”https://api.soundcloud.com/tracks/108497575″ width=”100%” height=”166″ iframe=”true” /]
