Laurel Halo:
For noen uker siden ble det bekreftet at Laurel Halo skal gi ut et nytt album på Hyperdub i oktober. I den anledning tenkte jeg at det passet fint med et lite tilbakeblikk på en interessant og musikalsk sprikende karriere. Halo, originalt fra Ann Arbor nær Detroit, oppdaget for første gang elektronisk musikk da hun ble introdusert for Detroit Techno, og dette har satt sine spor i musikken. Science Fiction-estetikk går igjen i utgivelsene, men i motsetning til mange andre artister som lar seg inspirere av denne typen estetikk er Halos musikk befriende lite notsalgisk. Uttrykket befinner seg langt fra Lomo- og Polaroid– estetikken – bildet som presenteres er langt mer dystopisk og forvrengt. En hører enkelte ganger 80-talls inspirerte trommer og synther men, Halo har mer til felles med Oneothrix Point Never enn Chillwave. Hun har uttalt at det er noe vakkert med den harde vitenskapen, og mange av låttitlene har navn som gir assosiasjoner til matematikk, fysikk og teknologi. Teknologi i Halos univers, handler mer om fremmedgjøring og isolasjon enn kule blinkende gadgets. En klar tendens i musikken hennes virker også å være at hver utgivelse er litt mørkere og «kaldere» enn den forrige.
Hennes første utgivelse King Felix inneholder en del referanser til techno, samtidig som vokalen gir det hele et veldig pop-orientert preg. Det høres ut som mange av musikkens elementer befinner seg langt borte, og at trommene på en måte er begravet langt nede i miksen. Det er på mange måter en atypisk pop EP.
Oppfølgeren Hour Logic tar en drastisk vending, vokalen er nesten helt borte fra platen, og i stedet er lydbildet mer aggressivt, med mer techno-inspirerte rytmer. Låtene blir lengre, og musikken stadig mørkere.
På Quarantine albumet skjer det igjen en omveltning. Trommene forsvinner og vokalen står i sentrum. Quarantine er på mange måter en ambient plate som minner mer om Oneothrix Point Never og Fennesz enn det hun har gjort tidligere. Sporene inneholder tilsynelatende uendelige lag av lyd og skaper et mørkt og klaustrfobisk lydbilde. På enkelte av låtene virker vokalen til å være sunget falskt for å skape ubehag, på andre spor vrenges stemmen til det ugjenkjennelige over dype droner .Tekstene er mørkere, og vitner om isolasjon, tap og angst:
Caught behind a wall of tears
Distorted liquid image of you
The signal keeps cutting out but one thing is clear
Nothing grows in my heart there is no one here
Alt dette gjør det til et vanskelig album å høre på, responsen og kritikken på albumet var naturlig nok ganske blandet. For eksempel da The Needle Drop omtalte albumet uttalte anmelderen at han hadde problemer med å høre gjennom en hel låt av gangen fordi vokalen var så uutholdelig falsk.
Etter Quarantine ga hun ut hun en singel: Sunlight on the Faded som på mange måter peker tilbake til det første albumet, med en mer poporientert vokal, før hun igjen skiftet tilbake til å lage techno. Denne gangen med en EP kalt Behind The Green Door oppkalt etter den første vidt distrubuerte pornofilmen i USA.
Halo er med andre ord en artist som liker å overraske fra utgivelse til utgivelse, hvem vet hvordan det nyeste albumet kommer til å høres ut? Sjekk forøvrig ut dette intervjuet som ble gjort av Pitchfork i forbindelse med utgivelsen av Quarantine.
