Musikkmagasinet Eno erklærer i det nyeste nummeret at Disclosure har befridd sjangeren UK Garage fra ”merkelappen som harry klubb-pop for kokainsniffende, halvkriminell London-ungdom med drømmer om Lexuser og ekte Louis Vuitton-vesker”. Dem om det. Jeg mener sjangeren egentlig har vært mer eller mindre tilstede i dansemusikken siden dens fremvekst og at den på ingen måte har ”lagt i dvale de siste 10 årene” slik Eno hevder. UK Garage var svært populært i Storbritania før dubstepens fremvekst, og kjennetegnes ofte av mer synkoperte trommer enn det en finner i house-musikk. Etter hvert som sjangeren ble mer og mer suksesfull og kommersiell begynte enkelte produsenter å lage mørkere og mørkere former for UK Garage. Dette var med på å bidra til utviklingen den tidlige dubstepen. Blant annet trekkes ofte El-B frem som en stor inspirasjonskilde for en del av de tidlige dubstep-pionerene.
Burial er kanskje et kjent navn for mange, og han uttalte at da han startet å produsere musikk så prøvde han å kopiere stilen til El-B. Han følte ikke han fikk det helt til, og brukte derfor ulike bakgrunnslyder, f.eks vinylstøy eller regn, som et teppe for å dekke over produksjonene. Albumet “Untrue” ble også en crossover-hit i 2007, et album som fikk svært gode kritikker i musikkpressen. Albumet inspirerte enda flere til å ta opp trådene og utforske UK Garage-sjangeren i en ny kontekst. Et av disse prosjektene var Sepalcure. Navnet er en homage til Burial, og består av duoen Travis Stewart, bedre kjent som Machinedrum og Praveen Sharma, kanskje best kjent som Braille. Deres første EP fra 2010 hadde tydelige referanser til Burial og samtidig som de integrerte mye av det nye uttrykket som vokste frem i kjølvannet av dubstepen.
Senere ble mye av denne musikken samlet under helt andre begreper, UK Bass, Bass music, Future Garage, eller Post-dubstep. Alt for å prøve å skille seg fra konnotasjonene til bl. a. Skrillex og retningen den mer kommersielle dubstepen tok. Om dette skapte mer eller mindre forvirring, finnes det nok ikke et godt svar på. Under denne gruppen produsenter som var med på å inspirere Sepalcure finner vi blant annet den London-baserte produsenten Joy Orbison. I 2009 debuterte han med singelen ”Hyph Mngo” og har senere fortsatt å lage musikk som befinner seg i samme terreng som Disclosure nå befinner seg i:
En annen produsent det er verdt å trekke frem er amerikaneren Falty DL som lager en hybrid mellom housemusikk og garage, han beskriver den på følgende måte: ”Dansemusikk som er vanskelig å danse til”. Til slutt kan det nevnes at Bonobos nyeste album inneholder en rekke referanser til Garage, noe som illustrerer hvor vidt sjangeren spenner. Så for å oppsummere, å si at Disclosure har gitt sjangeren en ”ny vår” er å ta litt hardt i. Sjangeren har levd i beste velgående de siste årene, og å kalle UK garage for ”harry klubb-pop for kokainsniffende, halvkriminell London-ungdom” er kanskje ikke alltid helt dekkende.
