Gerald Donalds mangfoldige prosjekter har alltid hatt det til felles at de har vist en vilje og evne til å undersøke områder av virkeligheten der mennesket som målestokk og referansepunkt kommer til kort. Som en forskende astronaut sender han og hans varierende partnere tilbake de de finner etter å ha stirret inn i avgrunnen som omgir oss. Fra 90-tallets interesse for porno og nazisme, via 2000-tallets kvantefysikk er nå måleverktøyene stilt inn mot mikrobiologi på Dopplereffekts første utgivelse på seks år.
Tetrahymena er et encellet dyr som ser ut som en hårete peanøtt, liker å svømme rundt og spiser det meste den kommer over. En slik tilværelse leder kanskje tankene hen mot boblende synther og bølgende chorus-effekter, men det kan virke som om Gerald Donald (+eventuelle medvirkere) heller har tatt glasskålen og det fluoriscerende lyset i laboratoriet som utgangspunkt. Elektrisk og kantete perkusjon danner rammen for tittelsporet, som innleder EPen. Klassiske elektrorytmer forteller oss med en gang hvem vi har med å gjøre. Et syntetisk kor gir det hele en mer majestetisk fremtoning enn den ydmyke protistens tilværelse skulle tilsi. Dette er imidlertid ikke ubegrunnet, da Tetrahymena er en modellorganisme som har muliggjort en lang rekke viktige funn i genetikk og cellebiologi. DNA-basene som dekorerer platecoveret tyder også på at det er dette aspektet ved tetrahymena som Donald har vært interessert i.
Spor to, Gene Silencing, følger opp tonen fra introduksjonen. Tempoet senkes, og romantiske synther får puste over stigende arpeggioer. Vangelis-synthen som kommer inn etterhvert, finner seg etter mitt syn ikke helt til rette i den strenge estetikken. Det er likevel mer gjenklang mellom dette sporet og mørke framtidsvisjoner enn den jevne Blade Runner-referansen får til: Genmanipulasjons bioetiske konsekvenser er jo virkelig noe for en Phillip K. Dick-roman.
Zygote, som avslutter platen, skiller seg fra de to første ved å ha en form som minner mer om de to forutgående albumenes trommeløse eksperimenter. Litt desorienterende svirrer dissonante synther rundt en urolig basslinje, mens en kvinnestemme svever inn og ut av lydbildet. Det litt kaotiske uttrykket passer bra sammen med tetrahymenas reproduksjon, som er spesiell ved at zygoten tilfeldig utvikler seg til et av syv forskjellige kjønn som alle kan formere seg med hverandre.
Om det er det antiklimaktiske funnet av Higgs-bosonet eller en følelse av å ha utforsket temaet utførlig som gjør at Dopplereffekt nå utforsker nye interessefelt er vanskelig å si. Musikken er uansett som vanlig av gjennomført høy kvalitet.
