Photo: sentireascoltare.com
JEG VILLE OGSÅ VÆRE SØPPELMANN
Av: Emilio Sanhueza
Det var 2002 og jeg gikk på Storetveit Ungdomsskole sammen med Romskip & Planeter (også kjent som Kasper) og en fyr som heter Morten Vee. Storetveit er et lite steinkast unna Fantoft Stavkirke, som brant ned i 1992. Varg Vikernes er hovedmistenkt for å ha stått bak. Gud, jeg har så mange vittige historier om Morten, han er kanskje en av de morsomste karakterene jeg kjenner. En Paradis-fyr som alltid hadde en (høylytt) latterkule i jakkelommen og — ikke minst — hadde et proft musikkstudio hjemme hos foreldrene. Morten driver med foto, video og filmproduksjon på profesjonelt nivå i dag, men på ungdomsskolen og i videregående var han i limbo – slik de fleste ressurssterke unge guttene kan finne på å være i puberteten – og interessert i så mangt, blant annet elektronisk musikk. Han var definitivt med på å sette opp grunnmuren i bygget som skulle bli til Nabovarsel. Mange av de ungdommene som vokste opp i denne perioden av verdenshistorien Norges historie var i overkant interessert i å lage og sette sammen film og video, sjøl var vi intet unntak og dette førte til at tre pubertale gutter satte sammen en kort DV-dokumentar om musikkmiljøet i Bergen i tiende klasse. En skoleoppgave som vi fikk toppkarakter for. Det er en sekser jeg husker godt, fordi jeg husker arbeidet godt.
For å gjøre en lang historie kort så intervjuet vi, i anledning skolearbeidet, Bjørn Torske, som nettopp hadde sluppet “Trøbbel”-albumet på plateselskapet Tellé. Her var vi. En regntung, mørk kveld i Industrihuset, mens vi intervjuet “The Codfather”, med utstyr som vi hadde skaffet via (nå nedlagte) Medieverkstedet i Bergen. Vi har fortsatt DV-kassetten med hele intervjuet. Vi har faktisk en del DV-kassetter med mange intervjuer. Kanskje gjør vi noe ut av det, en vakker dag. Se på det som en advarsel.
Poenget i denne historien var ikke å skryte av ha intervjuet kule kiser, men å fortelle litt om da en bekjent av både Mikal Telle og Torske, en fyr som hang der mye, kom bort til en smånervøs tenåring og spurte hvem vi var og hva vi skulle. Da jeg fortalte at vi var i kontorfellesskapet deres for å intervjue Torske spurte han meg kjapt “hva min favoritt-Torskelåt var”. Vi var fremmede elementer. Jyplinger. Det var kanskje han også? Og i så fall: Han var litt høyere i rankingen enn oss. Det kunne ikke vært en mer åpenbar “test”. Jølp. Hva skal jeg svare ham? Jeg har jo ikke tenkt så mye på det. Jeg har i hvert fall ikke rangert noe. Siden jeg opplevde dette som en utfordring, ble det ikke så viktig å svare ærlig og åpenbare min kulturkonsumerende sjel. Men for faen: Game on. Så jeg, i stedet for å bli lammet av kleinhet, ble jeg heller grepet av en trang til å bevise at jeg hadde kunnskap og reell interesse i hvem Torske var og musikken hans. Her måtte det svares noe riktig. Kaldt og rolig fortalte jeg: “Jeg Vil Være Søppelmann, på SVEK“. Et stort smil materialiserte seg hos fyren, som der og da må ha gått fra å være 200 år gammel og fem meter høy, til å bli en dude såvidt eldre enn meg. “Ja! Det er, uten tvil, hans beste låt noensinne!” svarte han meg. Det var først da jeg ble oppmerksom på at det faktisk var andre mennesker i det store, kalde rommet som fungerte som improvisert kontorfellesskap (Ketil Mosnes, Thomas “Urv” Paulsen og diverse) og det var som om absolutt alle ga meg et anerkjennende blikk og et vennlig smil. “Jeg Vil Være Søppelmann” var et så riktig svar jeg kunne gitt der og da. De tenkte sikkert “wow, en nerd”, men i mine øyne tenkte jeg at de tenkte at jeg tenkte riktig.
Så jeg prøver, med denne anekdoten (som er basert på et kort minutt jeg husker så altfor klart og tydelig), å legge opp til at “Jeg Vil Være Søppelmann” er en utrolig bra låt. Videre: Det er også en låt som føles “riktig å like” i norsk elektronisk musikksammenheng. Diskusjonen – problemstillingen om du vil – rundt det å like musikk, film, bøker, billedkunst og sosiale koder får meg ofte til å tenke på dette lille øyeblikket jeg opplevde, en slags konfirmasjon for det å bli innlemmet i miljøet rundt norsk elektronisk musikk. Det forbauser meg stadig vekk at diskusjonen om det går an å snakke om riktig og uriktig musikk dukker opp med jevne mellomrom. Selvfølgelig finnes det riktig og uriktig musikk. Det fins folk som diskuterer Burzum i dag, av åpenbare årsaker, og diskusjonen dreier rundt spørsmålet som ligger der, alltid, mellom linjene: er det riktig å forholde seg til musikken hans eller? Og det var nettopp diskusjonen som har ankommet i kjølvannet av hans arrestasjon som fascinerer meg, og som fikk meg til å tenke på hvilke erfaringer jeg har hatt med å oppleve, på kroppen, hva det kan bety å forholde seg til popkultur og sosial identitet.
Inderlig nok: Det virker som om folk går for det trygge og påpeker at uansett utfall av hvilken tilnærming til den historisk-biografiske metode man skal gå for som storsamfunn, så er tidlig Burzum mer (estetisk) interessant enn senere Burzum. Harald Fossberg skrev et kurant innlegg i Aftenposten, hvor dette var like mye konklusjon som det var et premiss. Om det egentlig er sant, vet jeg ikke. Jeg vet ikke engang om jeg bryr meg. Dog synes jeg å se at løsningen de fleste ender med, er at man går for å signalisere at man har makt over musikken og kunsten til Vikernes og bestemmer selv hvordan man skal gi det kontekst. Ens egen identitet er ikke truet av at en musiker er sprøyte gal.
Hvorfor det fungerer slik og mekanismene bak, er det som til slutt danner biografien min. Ikke det at jeg liker “Jeg Vil Være Søppelmann”, eller jo selvfølgelig om det er noen kjappe tips til en kul norsk houselåt å nevne i lystig lag, men det at de sosiale markørene ga den en kontekst som løfter låten frem og opp, i stedet for å trykke det ned – som når folk tilbakeviser dårlig trance, eller dårlig pop, eller dårlig rølperock som ikke transcenderer sin egen kontekst eller troper. Jeg tenkte at det kunne være en interessant dybdeanalyse å se på “Jeg Vil Være Søppelmann” sin historie, men det er kun så som så interessant i denne omgang. Det eneste jeg føler for å si, er at Varg Vikernes, Hamsun eller motherføkkings Torske alle minner oss på at det er opp til oss å gripe fatt i kulturen vi omgir oss med. Det er ikke opp til dem. Det er opp til deg.
♣♣♣♣
Så hvorfor er “Jeg Vil Være Søppelmann” riktig? En av grunnene til det, er at den fikk suksess i en liten skala. Det er en låt for kjennere. Jeg har selv snakket med Iben Elster, Torskes samarbeidspartner gjennom mange år, om MP3-en som var å finne på Napster (og senere Limewire, Soulseek, Audio Galaxy m. fl.) som var et opptak fra en gang DJ Claudio Coccoluto spilte på radio. Det var åpenbart at de som fikk hørt låten, spesielt DJ-er der ute, likte den godt. Det var også en låt og utgivelse som, av mange forskjellige grunner, ikke fikk stor kommersiell suksess. Likte du låten, var du innenfor. En liten stund i norgeshistorien var det å erklære deg for fan av låten som å bli med i frimurerlosjen.
Kanskje er det sånn fortsatt.
